Helsepersonell bør bli mer aktive på sosiale medier


Voksne med diabetes bruker stadig oftere sosiale medier for å dele og skaffe seg kunnskap om sykdommen. Der bør også leger og helsepersonell være, mener Meghan Bradway ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Mange søker opp og deler informasjon om helsa i sosiale medier. Dermed er dette en viktig kilde til informasjon om folks behov, sier Meghan Bradway. Illustrasjon: Colourbox.
Mange søker opp og deler informasjon om helsa i sosiale medier. Dermed er dette en viktig kilde til informasjon om folks behov, sier Meghan Bradway. Illustrasjon: Colourbox.

– I nettfora får folk støtte fra andre i samme situasjon. Derfor mener vi at helsevesenet og helsepersonell også bør bruke sosiale medier til å dele helseinformasjon i større grad enn de gjør i dag.

Det sier stipendiat Meghan Bradway ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Sammen med kollegene Elia Gabarron og Eirik Årsand har hun skrevet et kapittel i en internasjonal fagbok om diabetes og digital helse.

Pasientene leter etter svar

De tre forskerne har i flere år studert mobilapper, sensorteknologi, som smartklokker, og bruk av sosiale medier til helseformål. Slike selvhjelpsverktøy kan gjøre det enklere for pasienter å håndtere sin sykdom og bedre livskvaliteten sin.

– Over 90 prosent av den voksne befolkningen i utviklede land leter etter og deler helseinformasjon på sosiale medier. Dermed er dette en viktig kilde til informasjon om folks behov, sier Bradway.

Det er svært viktig for en person med diabetes å følge med blodsukkeret og holde det stabilt. Hvis blodsukkeret er for høyt eller lavt kan det gi helseskader på sikt, i tillegg til dårlig konsentrasjon, svimmelhet og andre ubehag der og da.

– Helsepersonell gir opplæring og informasjon til pasientene. Men leger og diabetessykepleiere har ofte ikke kapasitet til å svare på alle spørsmål.

– Mange pasienter bruker glukosemålere, insulinpumper og annen sensorteknologi. Når ikke helsepersonell kan svare på spørsmål om dataene pasienten får ut, går pasienten til sosiale medier for å finne svar, sier Bradway.

Meghan Bradway og kollegene har bidratt til fagbok.
Foto: Lene Lundberg

Ansatte i helsesektoren tviler

Selv om forskerne sier at helsepersonell kan nå mange ved å dele kunnskap i sosiale medier, er helsearbeidere tilbakeholdne med det.

– I en undersøkelse spurte vi leger hva de syntes om å bruke sosiale medier til å guide folk til helseinformasjon. Mange svarte at de ikke ville gjør det, fordi de var usikre på om kunnskapen ville bli godt nok kvalitetssikret, sier Bradway.

På internett finnes alt mulig. Alle kan publisere og dele stort sett det de vil, med noen unntak. Feilinformasjon eller misforståelser er en risiko for både pasienter og helsepersonell.

– Legeforeninger i USA og Storbritannia har gitt noen retningslinjer for hvordan helsepersonell kan gi helseinformasjon på en trygg måte i sosiale medier. Men de fleste land er fortsatt bare i startgropa på dette. Det må lages flere veiledere, også for studenter på medisinstudiene, sier hun.

Når robotene svarer deg

I framtiden får vi enda større muligheter til å samle inn og dele data om oss selv.

– Det vil også skje med informasjon om helse og sykdom. Det vil komme verktøy i sosiale medier som bruker algoritmer. Hvis du tillater det, vil de kunne samle inn data fra mange ulike kilder: fra mobilen din, sensorer du bærer på kroppen og info du har publisert i forskjellige sosiale medier, sier Bradway.

Dette vil så brukes til å skreddersy informasjon til den enkelte.

Chatterobotene kommer vi til å møte de fleste steder på nettet. Hvis de er godt laget og har god tilgang på data, kan de guide oss mot en bedre helse og fortelle oss hvordan vi kan mestre sykdommer og plager bedre, mener forskeren.

– Det er viktig for oss alle, ikke minst helsepersonell, å skaffe kunnskap om de nye mulighetene slik at vi kan få nytte av dette, sier Bradway.

Referanse:

Gabarron E., Bradway M., Årsand E. (2020). ‘Social media for adults’, i Klonoff D. et al. (red.) Diabetes Digital Health. Elsevier. ISBN: 9780128174852. Kapittel 9 s. 119-129. Sammendrag