Kronikk: Ny teknologi løser ikke alt, kunnskap må lede veien

I dag, ti år senere, er det vanskelig å se for seg et mer relevant oppdrag. Digitaliseringen av helsetjenesten går raskt, og behovet for forskning, dokumentasjon og kritisk vurdering blir viktigere jo mer kompleks teknologien blir.

E-helse ble lenge omtalt som løsningen på mange av helsesektorens utfordringer. Bedre flyt, færre feil, mer effektiv ressursbruk og mer tilgjengelige tjenester sto høyt på listen. Men erfaringene fra de siste årene viser at digitalisering ikke automatisk gir bedre tjenester. Nye systemer kan skape nye problemer, og løsninger som ser gode ut på papiret, kan fungere dårlig i praksis. Teknologi som ikke passer inn i den kliniske arbeidsflyten, kan skape plunder og heft for allerede presset helsepersonell. Derfor er det avgjørende at innføringen av e-helse bygger på forskning, ikke bare på håp, tempo og teknologisk optimisme.

Senterets historie viser nettopp hvorfor dette er nødvendig. E-helseforskningen i Tromsø springer ut av en lengre tradisjon for telemedisin og forskning på deling av helsedata over lange avstander. Erfaringene fra Nord-Norge, med store avstander og krevende geografi, gjorde tidlig behovet for digitale løsninger tydelig. Men det som begynte som pionervirksomhet, kan ikke avsluttes som om kunnskapsbehovet en gang er “ferdig forsket”. Hver ny teknologi, hver ny arbeidsprosess og hver ny pasientgruppe skaper nye spørsmål som må undersøkes.

Det er også et viktig poeng at e-helse ikke bare handler om teknologi, men om mennesker, organisasjon og praksis. Et system kan være teknisk avansert og likevel mislykkes dersom det ikke passer inn i hverdagen til helsepersonell og pasienter. Derfor vet vi at tverrfaglig kunnskap, der teknologer, samfunnsvitere og helsepersonell jobber sammen, er viktig for å forstå hvordan e-helse kan brukes for å øke kvalitet og pasientsikkerhet, og at digitaliseringsinnsatsen bør bygge på et solid forskningsbasert kunnskapsgrunnlag. 

Det er et budskap som burde være innlysende, men som fortsatt må gjentas. 

Evalueringer og rapporter peker i samme retning: Det finnes et betydelig behov for kunnskap om igangsatte nasjonale tiltak, og dagens kunnskap om nasjonal styring og vellykket bruk av e-helse er fortsatt utilstrekkelig. Det er ikke et argument mot digitalisering, men et argument for mer forskning, bedre formidling og sterkere kobling mellom politikk og praksis. Når kunnskapsproduksjonen ikke holder tritt med etterspørselen, blir risikoen større for at man innfører tiltak som virker lovende, men som ikke gir den effekten man ønsker.

Det er nettopp her Nasjonalt senter for e-helseforskning har sin viktigste funksjon. Senteret bidrar ikke bare med enkeltprosjekter eller enkeltfunn, men med en kontinuerlig påminnelse om at digital helse må forstås, testes og forbedres systematisk. At senteret også har fått økt tillit og nye oppdrag, blant annet gjennom etableringen av et nytt senter for forskningsdrevet innovasjon, DigiVita, et senter for persontilpasset digital helsefremming, viser at behovet for denne typen kunnskap ikke er blitt mindre. Det har snarere blitt større.

Ti år er lang tid i institusjonsliv, men kort tid i kunnskapsutvikling. E-helsefeltet er i stadig endring, og nettopp derfor kan ikke kunnskapsgrunnlaget noen gang anses som ferdig. Det er alltid behov for mer kunnskap, ikke fordi vi vet for lite til å handle, men fordi vi handler i et felt som hele tiden endrer seg. Den som vil bygge en bedre helsetjeneste med digitale verktøy, må derfor være like opptatt av forskning som av teknologi. Det er kanskje den viktigste lærdommen de siste ti årene har gitt oss.