Gir akutt psykiatrisk hjelp via videokonferanse

Akutt psykisk sykdom kan ramme uansett hvor du bor eller hvilken dag det er. En psykiater er ikke alltid tilgjengelig der og da. Nå viser forskning at bruk av videokonferanse mellom psykiater, pasient og helsepersonell, kan bidra til en mer pasientsentrert akuttpsykiatrisk tjeneste.

– Ved bruk av videokonferanse kan pasienten få rask hjelp og samtidig bli mer involvert i sin egen behandling, sier Marianne Trondsen, seniorforsker ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Lange avstander

Trondsen ledet forskningsprosjektet Videocare, der de ville undersøke erfaringer med bruk av videokonferanse i akuttpsykiatri i deler av Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) sitt område. Sykehuset dekker store områder og strever med å få nok fagfolk andre steder enn i Tromsø.

Tre distriktpsykiatriske sentre i Midt-Troms, Sør-Troms og Ofoten var med. Seks psykiatere deltok i en vaktordning med døgnkontinuerlig bakvakt.

Når helsepersonell ved sentrene hadde behov for rask kontakt med en psykiater til pasientvurdering eller spørsmål om behandling, ble psykiateren ringt og/eller koblet opp på videokonferanse til konsultasjon med pasienten. Dermed kunne pasienten bli vurdert hele døgnet i en akuttsituasjon, også når det ikke var en psykiater fysisk til stede.

– Det gir et mer tilgjengelig akuttpsykiatrisk tilbud, også ettermiddager, kveld, natt og helg, sier Trondsen.

Blir sett og hørt

Undersøkelsene viser at videokonferanse ble opplevd som nyttig for teambygging og samarbeid rundt pasienten, selv om helsepersonellet ikke er samlet på ett sted. Lokalt helsepersonell og psykiateren valgte å konsultere via video ved usikkerhet om behandlingsnivå eller alvorsgrad, ved behov for å styrke alliansen med pasienten eller ved uenighet om pasientens helsetilstand eller behandling.

Da koblet psykiateren seg opp på video, og sammen ble de enige om videre tiltak. Alt mens pasienten selv kunne delta i samtalen. Dette fikk også en symbolsk dimensjon. Når pasienten selv var til stede i videokommunikasjonen, ble ikke beslutningene tatt uten at pasienten var involvert. Nå kunne alle se og høre hva som ble sagt og delta i samtalen.

– Det å selv få beskrive hvordan du har det og få delta i beslutningene om din egen helsetilstand, opplevde pasientene som viktig. De ble tatt på alvor, og det ga en trygghetsfølelse i en situasjon som kan oppleves som kaotisk og uoversiktlig, påpeker Trondsen og legger til:

– Det å få lov til å beskrive sin egen situasjon til den personen som tar avgjørelsen om deg, har også noe med verdighet å gjøre. Hvis vurderinger av pasienten gjøres på telefon mellom helsepersonell og psykiater, uten pasienten, gir det ikke samme mulighet til å bli involvert i vurderinger og beslutninger som angår deg. Når alle er til stede i en videokonferanse, blir det mer transparent hva som sies, vurderes og besluttes.

Slik blir videokonferanse et bidrag til en mer pasientsentrert helsetjeneste, der pasienten er i fokus og er med på avgjørelser.

– Det handler også om å utvikle tjenester for morgendagens pasienter som er vant til å kommunisere via skjerm, påpeker Trondsen.

Også for det kliniske aspektet var videokonferanse nyttig. Når psykiateren får se og snakke med pasienten, kan han ta en grundigere klinisk beslutning. Det gir trygghet både for legen, lokalt helsepersonell og pasienten og forenkler samarbeidet om pasienten på tross av avstand.

Det ga også trygghet for alle å kunne bruke videokonferanser til vurdering når det eksempelvis var usikkerhet eller ulike synspunkter om behandling, forløp eller alvorsgrad.

– Det er bra å få flere fagfolk med når man skal beslutte behandling. I et eksempel ble videokonferanse brukt da pasienten ville utskrives tidligere enn det behandlerne vurderte som forsvarlig. Gjennom dialog på videokonferanse mellom psykiater, behandlere lokalt og pasienten selv, kom de til enighet om videre behandling.

Sikkerhetsnett

– Deltakerne opplevde imidlertid at det i enkle saker ikke alltid er hensiktsmessig å koble opp en videokonferanse, og pasienten kan i tillegg være for syk eller sliten til det. Å delta på videokonferanse er også frivillig fra pasientens side. Så det var i de mer utfordrende sakene at de valgte å bruke det, sier Trondsen.

Bare det å vite at psykiateren kun var en skjerm unna, ga trygghet for alle. Også når det ikke ble brukt.

– Videokonferanse fungerte som et sikkerhetsnett. Helsepersonellet lokalt gikk med en annen trygghet på jobb når de visste at man ved behov kunne kontakte psykiateren. De kunne for eksempel ta kontakt med bakvakten på natta eller i helger hvor bemanningen er lavere, sier Trondsen og utdyper:

– Uten mulighet til videokonferanse med psykiater for direkte pasientvurderinger, ville man i større grad måttet sende pasienten langt for å bli vurdert av psykiater i Tromsø. Dette skaper rett og slett en bedre akuttjeneste lokalt. Erfaringene med videokonferanse var positive både for helsepersonell, psykiatere og pasienter, selv om det nødvendigvis ikke passer for alle. Samtidig opplevde man at det passet for flere enn antatt. Og selv om enkelte var for syke til å uttrykke seg, kunne legen observere og vurdere kroppsspråket via video og ta en avgjørelse raskt.

Referanser:

Trondsen, M.V., Bolle, S.R., Stensland, G.Ø., Tjora, A.: VIDEOCARE: decentralized psychiatric emergency care through videoconferencing. BMC Health Services Research, 12, 470. (2012)

Trondsen, M.V., Bolle, S.R., Stensland, G.Ø., Tjora, A.: Video-confidence: a qualitative exploration of videoconferencing for psychiatric emergencies. BMC Health Services Research, 14, 544. (2014)

Bolle, S.R., Trondsen, M.V., Stensland, G.Ø., Tjora, A.: Usefulness of videoconferencing in psychiatric emergencies - a qualitative study. Health Technology, 1-7. (2017)

Trondsen, M.V., Tjora, A., Broom, A., Scambler, G.: The symbolic affordances of a video-mediated gaze in emergency psychiatry. Social Science & Medicine, 197 (1), 87-94. (2018) (sammendrag)