Kronikk: Digital suverenitet i helse krever investeringer
Avhengigheten til noen få globale teknologileverandører innebærer en reell risiko.
Debatten om hvor data lagres, har på kort tid blitt en debatt om makt, kontroll og beredskap. Økende usikkerhet knyttet til amerikansk politikk og lovgivning har svekket tilliten til globale teknologileverandører. Flere organisasjoner, både private og offentlige, ønsker nå å flytte data til Norge.
Det er forståelig, men er det nok?
For helsesektoren handler dette om mer enn hvor data lagres. Det handler om evnen til å utvikle, forstå og kontrollere egne digitale løsninger. Det handler om å bevare befolkningens tillit til den offentlige helsetjenesten.
Med andre ord: det handler om vår digitale suverenitet.
Store deler av IKT-en som brukes i norsk helsesektor er bygget på teknologi utviklet utenfor Europa. Selv når data lagres lokalt, kan kontrollen i praksis ligge et annet sted. Samtidig har Norge over tid investert betydelig mindre i forskning og innovasjon enn ledende teknologinasjoner. Resultatet er et økende avhengighetsforhold.
Dette er ikke en situasjon vi kan velge bort over natten. Men det er en situasjon vi kan investere oss ut av. Investere i kunnskap.
Skal Norge og Europa få reell kontroll over egne helsedata og teknologi i fremtiden, må vi bygge kompetanse og leverandørmiljøer på vårt eget kontinent. Det krever langsiktige, målrettede investeringer i forskning og innovasjon, ikke bare i infrastruktur. Kunnskapen som trengs, må være tverrfaglig. Vi må ha med forskere fra både helse, teknologi, juss og samfunnsfag.
I dag er mye av innovasjonen i helse-IKT drevet av globale aktører med helt andre ressurser enn norske miljøer. Dersom vi ønsker sterke nasjonale eller europeiske alternativer, må vi aktivt bidra til å utvikle dem. Det innebærer økt finansiering av forskningsprogrammer, tettere samarbeid mellom akademia, helsetjeneste og næringsliv, og tydelige prioriteringer i offentlige anskaffelser.
Bruk er i seg selv et virkemiddel. Når norske og europeiske løsninger tas i bruk, skapes det grunnlag for videre utvikling. Uten etterspørsel stopper innovasjonen opp. Dette gjelder særlig for nye teknologier og åpne løsninger, som trenger både finansiering og reelle testarenaer for å modnes. Forbrukermakt er viktig i denne sammenhengen.
Vi står i en geopolitisk situasjon preget av økt usikkerhet. Avhengigheten til noen få globale teknologileverandører innebærer en reell risiko. I verste fall kan tilgangen til kritiske systemer begrenses. For helsesektoren kan konsekvensene være alvorlige.
Derfor må vi se investeringer i forskning og innovasjon som en del av vår nasjonale beredskap.
Digital suverenitet bygges ikke gjennom enkeltstående beslutninger om datalagring. Den bygges over tid, gjennom systematisk satsing på tverrfaglighet, kunnskap, teknologi og kompetanse. Valgene vi tar i dag om hva vi finansierer, hva vi bruker, og hva vi prioriterer, vil avgjøre hvor selvstendige vi er i fremtiden.
For helsesektoren handler dette om mer enn teknologi. Det handler om tillit, sikkerhet og evnen til å utvikle bedre tjenester for innbyggerne. De grunnleggende verdiene vårt velferdssystem er tuftet på.