Kronikk: Fremtidens helsetjeneste trenger mer enn ny teknologi

Norge står foran en av de største omstillingene i helsetjenesten i moderne tid. Vi blir flere eldre, færre yrkesaktive skal bære en stadig større omsorgsbyrde, og mange pasienter lever lenger med sammensatte og kroniske sykdommer.

Helsereformutvalget er satt ned nettopp fordi dagens organisering ikke er bærekraftig på lang sikt.

Innføring av KI er organisasjonsutvikling, ikke teknologiutvikling

I debatten trekkes ofte digitalisering fram som en del av løsningen. Men det er fare for at vi fokuserer for mye på teknologien og for lite på det som avgjør om teknologien faktisk virker.

Forskning fra Nasjonalt senter for e-helseforskning viser at de største hindringene for digital transformasjon i helsesektoren sjelden er teknologiske. Utfordringene handler mer om organisering, styring, kompetanse, ansvar og manglende informasjonsflyt. Dersom Helsereformutvalget skal lykkes med å legge grunnlaget for fremtidens helsetjeneste, må digitalisering være en del av selve reformen, ikke et sideprosjekt.

Vi mangler ikke data, vi mangler sammenheng. Gjennom tiår har det blitt investert betydelige ressurser i digitalisering av helse- og omsorgstjenesten. Likevel opplever helsepersonell fortsatt at viktig informasjon er spredt mellom ulike journalsystemer, virksomheter og forvaltningsnivåer.

Et presset helsepersonell bruker for mye tid på å lete etter opplysninger som allerede finnes et annet sted. Informasjon må registreres flere ganger. Risikoen for feil øker. Pasienter med komplekse behov er også budbringere mellom ulike deler av helsetjenesten.

Hvis vi ønsker sammenhengende pasientforløp, må vi også bygge sammenhengende informasjonsforløp. Informasjonen må følge pasienten uavhengig av organisatoriske grenser. Dette krever nasjonal styring, felles standarder og bedre samhandling mellom systemene vi allerede har.

Digitalisering må frigjøre tid, ikke skape merarbeid. Mangelen på helsepersonell er en av de største utfordringene. Derfor er det et mål at nye digitale løsninger forenkler og frigjør tid til pasientene.

Digitalisering kan ikke måles i antall innførte systemer, men i hvilken verdi de skaper. Kunstig intelligens, beslutningsstøtte og bedre informasjonsdeling kan redusere administrative oppgaver, styrke kvaliteten og bidra til bedre ressursutnyttelse. Men det skjer ikke automatisk.

Teknologien må inn i arbeidsprosessene. Ansvarsforhold må være tydelige. Kompetansen må være på plass. Gevinster må dokumenteres og følges opp.

Kort sagt: Innføring av kunstig intelligens er organisasjonsutvikling, ikke teknologiutvikling.

Forebygging må inn i digitaliseringsdebatten. I diskusjonen om helsetjenestens fremtid handler mye om hvordan vi skal håndtere økende behandlingsbehov. Minst like viktig er spørsmålet om hvordan vi kan redusere behovet for behandling.

En bærekraftig helse- og omsorgstjeneste må behandle mer effektivt og bidra til at flere holder seg friske lenger.

Persontilpassede helsetjenester, digitale egenmestringsverktøy og trygg bruk av kunstig intelligens kan gi støtte til å ta vare på egen helse. Dette gjelder alt fra livsstilsendringer og oppfølging av kroniske sykdommer til forebygging av psykiske og somatiske helseutfordringer.

Forebygging og helsefremming er en sentral del av den digitale transformasjonen, ikke et tillegg som kommer etterpå.

Helseberedskap handler også om tillit. Digitalisering skaper nye muligheter og sårbarheter.

Innbyggerne møter i dag helseinformasjon gjennom sosiale medier, digitale plattformer og kommersielle aktører i langt større grad enn tidligere. Feilinformasjon og desinformasjon kan påvirke helseatferd, svekke tilliten til forskning og helsemyndigheter, og i verste fall få konsekvenser for folkehelsen.

Digital helsekompetanse må være en del av helseberedskapen. Innbyggerne trenger verktøy for å vurdere informasjon kritisk, forstå egne helseopplysninger og delta aktivt i beslutninger om egen behandling.

Uten tillit vil innbyggerne ikke bruke teknologien, og da får vi heller ikke ønsket effekt.

Digital suverenitet er blitt et helsepolitisk spørsmål. Den geopolitiske utviklingen gjør også at vi må tenke nytt om digitalisering.

Digital suverenitet handler om mer enn hvor data lagres. Det handler om evnen til å forstå, kontrollere og videreutvikle teknologi som er kritisk for helsetjenesten. En stadig større avhengighet av noen få globale teknologileverandører kan skape sårbarheter knyttet til sikkerhet, beredskap og kontroll.

Derfor må investeringer i digitalisering også handle om investering i forskning og innovasjon i sterke norske og europeiske miljøer. Å styrke digital suverenitet er ikke bare næringspolitikk. Det er helseberedskap.

Digitalisering er reformen. Helsereformutvalget har fått i oppdrag å finne løsninger på noen av de mest grunnleggende utfordringene i helse- og omsorgstjenesten.

Problemene skyldes ikke mangel på teknologi. De skyldes mangel på sammenheng mellom informasjon, organisering, ansvar, kompetanse og styring.

Digitalisering er ikke i tillegg til reformen - digitalisering ER reformen.

Kronikk publisert i MedWatch 12. august 2026.

Les også svar på kronikken

• Debatt: Digitalisering er ikke reformen av Sven Seljom, Country Manager i helseteknologiselskapet Cuviva.
• Debatt: Hvorfor får ikke Helse-Norge det til? av Tarje Bjørgum, leder for bærekraft og helse i Abelia, NHOs landsforening for kunnskaps- og teknologibedrifter.