Kliniske farmasøyter og tverrprofesjonelt samarbeid i sykehus

Sammendrag

For å sikre trygg legemiddelbehandling må helsepersonell samarbeide på tvers av profesjonsgrupper. Sammenlignet med leger og sykepleiere er kliniske farmasøyter nykommere i norske sykehus, da den første stillingen innen klinisk farmasi ble opprettet på midten av 1990-tallet. Siden den gang har inkludering av kliniske farmasøyter i sykehus for å støtte leger og sykepleiere i medisinrelaterte spørsmål blitt etablert som et politisk mål for tryggere legemiddelbehandling. I tråd med dette har kliniske farmasøyter nå inntatt de fleste norske sykehus.

Gjennom observasjoner og intervjuer på to norske sykehus har vi undersøkt hvilke utfordringer og muligheter som oppstår når kliniske farmasøyter trer inn i den somatiske sfæren til leger og sykepleiere og deltar i tverrfaglige legemiddelgjennomganger på sengepostene.

Funnene viser at kliniske farmasøyters kunnskap skapte en grobunn for tverrprofesjonell kunnskapsdeling med leger, økte sykepleiernes deltakelse og skapte enighet på tvers av profesjonsgrenser gjennom forhandlinger. Likevel opplevde også de kliniske farmasøytene utfordringer i det tverrprofesjonelle samarbeidet. Særlig det å bli hørt og anerkjent av legene var en utfordring. De kliniske farmasøytene utviklet strategier for å nå gjennom til legene, som å ta opp de samme legemiddelrelaterte problemstillingene flere ganger og å tilpasse hvordan disse problemstillingene ble presentert gjennom å spille ned egen ekspertise.

Utfordringene med å bli hørt kan sees i sammenheng med en manglende tilpasning for kliniske farmasøyters rolle ved de to sykehusene. Det manglet kontinuitet i farmasitjenestene ved sykehusene, i tillegg til at de kliniske farmasøytene manglet profesjonsspesifikke uniformer, faste plasser i tverrprofesjonelle møter og tilgang til oppdatert og korrekt legemiddelinformasjon for de kliniske farmasøytene. De kliniske farmasøytene uttrykte at dette skapte utfordringer i samarbeidet gjennom at de ble forvekslet med sykepleiere, havnet utenfor samtalen og presenterte legemiddelrelaterte problemer som allerede var løst av legene.

Analysen viser at den manglende tilretteleggingen for kliniske farmasøyters profesjonelle rolle kompliserte prosessen med å etablere en ny arbeidspraksis der de var en integrert del av samarbeidet på sengepostene.

Basert på funnene argumenterer vi for en gjennomgående tilrettelegging for kliniske farmasøyter i norske sykehus, for å fremme og dra nytte av helhetlige arbeidspraksiser i legemiddelbehandling.