Velferdsteknologi. Fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013-2030

Sammendrag av rapporten

Velferdsteknologi er et relativt nytt begrep og føyer seg inn i rekken av mange begreper som med ulik innretning beskriver teknologiske løsninger som enkeltindivider kan nyttiggjøre seg for økt egenmestring, samfunnsdeltakelse og livskvalitet. Velferdsteknologibegrepet har også en pårørendedimensjon og en tjenestedimensjon. Denne fagrapporten bygger i stor grad på NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg».

Hvorfor satse på velferdsteknologi?

Velferdsteknologiske løsninger kan bli et viktig verktøy i møtet med fremtidens demografiske utfordringer. Men også i det helsefremmende arbeidet og som et av flere verktøy for å forebygge fall, ensomhet og kognitiv svikt. Hovedgrunnene for å satse på velferdsteknologi er at velferdsteknologi:

• Kan bidra til at enkeltindividet gis mulighet til å mestre eget liv og helse bedre, basert på egne premisser.
• Kan bidra til at personer med behov for helseog omsorgstjenester kan bo lengre hjemme og dermed utsette tidspunktet de ellers ville måtte flytte til sykehjem for kortere eller lengre tid.
• Vil kunne bygge opp under målsetningen om et universelt utformet samfunn innen 2025.
• Kan bedre kvaliteten på tjenester, øke fleksibiliteten og bidra til bedre arbeidsmiljø.
• Kan bidra til innovasjon i helse- og omsorgstjenestene og skape nye arenaer for samvirke med nærmiljø, pårørende, frivillige, ideelle aktører, akademia og næringsliv.
• Kan bidra til innovasjon og bedre samvirke og oppgaveløsning mellom kommunale og andre velferdsaktører.
• Kan gi offentlig og privat verdiskapning og utvikle seg til en ny viktig innenlandsog eksportnæring.
• Vil kunne gi en positiv samfunnsøkonomisk effekt.

Hvert av disse punktene kan forsvare økt satsing på velferdsteknologiske løsninger.

Hva er utfordringene?

Implementering av velferdsteknologi forutsetter en samtidig satsing på tjenesteinnovasjon. Helsedirektoratet fraråder at det iverksettes en satsing på velferdsteknologi hvis det samtidig ikke sikres at kommunene settes i stand til å gjennomføre nødvendig tjenesteinnovasjon. I tillegg er det behov for en «pådriver» - både i forhold til å legge til rette for velferdsteknologiske løsninger, men også for å stimulere kommunal tjenesteinnovasjon.

Utover dette er det behov for å spre kunnskap om de muligheter, utfordringer og begrensninger som velferdsteknologiske løsninger kan gi de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Informasjon må også gis til brukere og pårørende som kan nyttiggjøre seg velferdsteknologiske løsninger.

Markedet for velferdsteknologi er umodent, dvs. at det mangler «pådrivere» som kan sikre at det etableres kommunal og privat etterspørsel. Det er naturlig at kommunene inntar en slik pådriverrolle for offentlig etterspørsel, men det er et stykke igjen til at robuste løsninger mht. brukertilpasning, brukerterskel, teknisk driftssikkerhet, vedlikeholdsregime mv. er etablert for de fleste produktområder. Det er behov for økt utvikling og utprøving av løsninger. Situasjonen med et umodent marked forsterkes ved at kommunene har behov for økt bestillerkompetanse for å utøve funksjonen som «krevende kunde», samt at det i liten grad eksisterer standarder på området.

Behov for lovregulering

For å bidra til en oversiktlig lovgivning i tråd med behovene, slik de beskrives i NOU 2011:11, bør det etter Helsedirektoratets vurdering etableres et særskilt lovgrunnlag for bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det foreslås derfor en ny bestemmelse som regulerer mulighetene for å ta i bruk slik teknologi overfor personer uten samtykkekompetanse som ledd i tjenester etter helseog omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 bokstavene a-d. Det foreslås at slike tiltak bare tillates når det er i pasientens eller brukerens interesse, og under forutsetning av at vedkommende ikke gjør motstand mot tiltaket.

Helsedirektoratet foreslår videre en endring i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-4. Bestemmelsen regulerer hvilke tiltak som kan tas i bruk for å yte helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Bestemmelsen tillater allerede i dag bruk av varslingsteknologi dersom vilkårene for å yte helsehjelp under motstand for øvrig er tilstede, og foreslås nå utvidet til også å omfatte lokaliseringsteknologi.

Forslagene til lovendringer endrer ikke på rammene for kommunens plikter og pasientenes og brukernes rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a, der det fremgår at pasienter og brukere har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og et verdig tjenestetilbud.

Velferdsteknologi kan føre til overvåking og kontroll som krenker den enkeltes personlige integritet og personopplysningsvern. Bruk av velferdsteknologi kan generere store mengder sensitive personopplysninger, noe som stiller krav til forsvarlig håndtering av denne informasjonen. Helse- og omsorgstjenesten må etterspørre og kreve personvernvennlige velferdsteknologiske løsninger.

Behov for nasjonal satsing

Helsedirektoratet anbefaler at det etableres en nasjonal satsing knyttet til velferdsteknologi – benevnt som Velferdsteknologisk innovasjonsprogram (2013-2020), med en gjennomsnittlig årlig ramme på 120 mill. kr. I dette ligger også etablering av en pådriverrolle for kommunal innovasjon.

En nasjonal satsing må møte utfordringsbildet og stimulere mulighetsrommet for velferdsteknologiske løsninger. Forskning er sentralt, men er i satsingen prioritert til å sikre etablering av erfaringsbasert praksis via bl.a. følgesforskning.

Forslaget til nasjonal satsing omfatter 19 tiltak, som bl.a. omfatter:

• Endringer i lovgivning, jf. beskrivelse ovenfor
• Etablering av strukturer for satsingen
• Standardiseringsarbeid
• Kompetansehevende tiltak
• Kunnskapsgenerering som også inkluderer forskning
• Stimulering av innovasjon (fra idè til spredning) knyttet til syv prioriterte satsingsområder:
  • Trygg hjemme (trygghetspakker og forebyggende løsninger, hjemmerehabilitering mv.)
  • Velferdsteknologi som støtte og stimulans ved kognitiv svikt
  • Velferdsteknologi som støtte til sosial kontakt
  • Velferdsteknologi i sykehjem og bofellesskap
  • Velferdsteknologi som støtte til kommunale lokalmedisinske tjenester
  • Utvikle mulighetsrommet for personer med funksjonsnedsettelse
  • Velferdsteknologisk infrastruktur i boligblokk
• Formidling knyttet til etablering av møteplasser via ulike elektroniske og fysiske kanaler, demonstrasjons- og opplæringsarenaer og annet informasjons- og formidlingsarbeid
• Utredning av fremtidig finansieringsmodell for velferdsteknologiske løsninger

Helsedirektoratet anbefaler at det ikke etableres et eget nasjonalt kompetansesenter for velferdsteknologi. Det anbefales at det satses på etablerte regionale kompetansemiljøer. Helsedirektoratet ser det som avgjørende at en satsing på velferdsteknologi følges av en samtidig satsing på tjenesteinnovasjon i kommunene. Virkemidler for disse satsingene bør sees samlet og forvaltes via en kommunal innovasjonspådriver.