Ikke alltid video fungerer


Pasientenes behov avgjør om videobruk i sykehusbehandling blir en suksess eller ikke. Noen ganger er det enklere å ta en telefon enn å snakke med legen over skjerm, viser ny forskning.

Illustrasjon: Shutterstock.
Illustrasjon: Shutterstock.

Det blir stadig mer vanlig at lege og pasient møter hverandre på Skype i stedet for på legekontoret eller på sykehuset. Video brukes også mer når helsepersonell søker råd hos hverandre.

Men selv om digitale tjenester i helsevesenet er i konstant utvikling, er de ikke alltid tilgjengelig eller tilpasset medisinske, organisatoriske og menneskelige behov. Derfor ville forskere undersøke erfaringene med bruk av videokonferanser, med utgangspunkt i behandling av pasienter og oppfølging fra sykehuset.

Målet var å finne ut av hva som virket, og eventuelle utfordringer.

Mer variert enn man skulle tro

Da forskerne søkte gjennom 354 vitenskapelige artikler med video og pasientbehandling på sykehus som tema, fikk de mer nyanserte svar enn de hadde regnet med.

– Vi tenkte vi skulle finne generelle svar på fordelene og ulempene med videokonferanser. Men vi så at ingenting var entydig, sier forsker Anne G. Ekeland ved Nasjonalt senter for e-helseforskning, som nylig publiserte en vitenskapelig artikkel om temaet i tidsskriftet Journal of Medical Internet Research.

Bruk av video i helsevesenet er mer variert enn man kanskje tror, og det er vanskelig å generalisere fordeler og ulemper.

Likevel var det fire trender som pekte seg ut:

1. Video for å få ekspertuttalelser

I små lokalsamfunn med få spesialiserte helsetjenester er det ofte behov for å hente en ekspert utenfra. En klar fordel med å bruke video her er at pasienter slipper lange reiser inn til et større sykehus. Eksperten «kommer» i stedet til dem gjennom video.

Det viser seg at denne bruken heller ikke utfordrer de etablerte rutinene i helsevesenet, noe som gjorde helsepersonalet positive til ordningen.

– Men fordelen viste seg å gjelde spesifikke grupper innenfor et behandlingsområde. Ikke alle var fornøyde, påpeker Ekeland.

Hun mener eksemplet viser at dersom denne typen videokonferanse skal ha effekt, må den tilpasses ulike undergrupper av pasienter. I kreftomsorgen for eksempel, kom det innvendinger om et for stort fokus på symptomer.

– For effektiv bruk er det viktig å identifisere hvem som har nytte av det. Vi må styre tjenestene dit de fungerer best, understreker Ekeland.

2. Video i kombinasjon med andre tiltak

I én av studiene forskerne så på, ble det prøvd ut to typer videokonferanse med pasienter som hadde en muskulær sykdom. Den ene gruppen kombinerte video med fysiske møter, mens den andre gruppen var så syk at det ikke var aktuelt.

Når videokonferanse brukes i kombinasjon med andre tiltak, ble det ekstra viktig å avklare kommunikasjonsplaner og rutiner for samhandling.

– Derfor kan man ikke betingelsesløst slå fast at videokonferanse er bra for pasienter med sykdom som rammer muskelfunksjonene, påpeker Ekeland. Bruken bør altså tilpasses også for enkelte brukergrupper innenfor et behandlingsopplegg.

Anne Granstrøm Ekeland. Foto: E-helseforskning.
Anne Granstrøm Ekeland. Foto: E-helseforskning.

3. Video mellom helsevesenet, hjemmet og pårørende

Når pårørende kobles inn på video, vil tjenestene variere enda mer.

– Video kan brukes mer eksperimentelt når tjenestene rettes mot hjemmene. Det blir enklere å prøve ut nye roller, både for helsepersonell, pårørende og pasienter, sier Ekeland.

Et eksempel er bruk i smertelindrende omsorg, for eksempel for kreftpasienter. Både pasienter, pårørende og helsepersonell mente at video passet bra til kommunikasjon og for å utvikle roller i den lindrende behandlingen. Noen pasienter mente derimot at det ble belastende fordi video ble assosiert med sykdom og derfor virket negativt.

4. Video for mer effektiv administrasjon

I denne gruppen kom det fram flest negative erfaringer. Video ble her blant annet brukt for å gjøre utredninger på akuttmottaket. Men helsepersonellet fant ut at det var langt mer effektivt å gjøre dette per telefon.

– Det handlet også om at teknologien var uforutsigbar, og at den forstyrret en praksis som virket bra allerede, utdyper Ekeland, og legger til:

– Videokonferanser er dynamiske og variable tjenester, man kan ikke si generelt at de er bra eller ikke. Det er viktig å gjøre flere dybdeundersøkelser for å finne svar på hva som virker, for hvem og under hvilke betingelser.

Referanse:

Anne G. Ekeland m.fl: Clinical Videoconferencing as eHealth: A Critical-Realist Review and Qualitative Meta-Synthesis. Journal of Medical Internet Research. 2018. DOI: 10.2196/jmir.8497

Postet 05.04.2019  av Mali A. Arnstad


For mer informasjon om denne saken, kontakt:

Anne Granstrøm Ekeland Anne Granstrøm Ekeland

Om studien:
  • Metasyntese av 16 av 354 vurderinger og primærundersøkelser
  • Forskerne Anne G. Ekeland, Anne Helen Hansen og Trine Strand Bergmo står bak
  • Identifiserte fire grupper innenfor videkonferansebruk i klinisk virksomhet:
  1. Video for å få ekspertuttalelser
  2. Video i kombinasjon med andre tiltak i en planlagt behandling
  3. Video i samhandlingen mellom helsevesenet og hjemmet
  4. Video for mer effektiv administrasjon

Siste nyheter