Skaper innovative samfunn tilpasset folks behov

Ofte hører eller leser vi om at noe skal skje i framtiden. At vi må gjøre oss klare for noe som skal skje, at vi må “rigge oss” for å håndtere kommende utfordringer.

Men, hva om framtiden allerede er her? Og at utfordringen er at vi ikke klarer å endre oss raskt nok?

– Vi må tenke kreativt. Det er viktigere enn noen gang at vi samarbeider for å bygge gode samfunn og helsetjenester, støttet av teknologi.

Det sier professor Artur Serrano ved NTNU, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Der jobber han på Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap. I over tretti år har han drevet med forskning og innovasjon. I flere år jobbet han ved Nasjonalt senter for e-helseforskning i Tromsø.

Et mangfold av prototyper

Stadig flere universiteter tilbyr kurs og hele grader i helseteknologi og helseinnovasjon. Teknologiens muligheter må utnyttes og medarbeidere trenger ny kompetanse, ikke minst fordi vi mangler arbeidskraft i helsesektoren.

I IMRO-LAB ved NTNU har de utviklet det tverrfaglige kurset “Experts in Teamwork.” Det handler om å skape innovative samfunn med fremtidens velferdsteknologi. Her får studentene tenke kreativt og lager prototyper for nye teknologiske tjenester. Klassen kalles en landsby og ledes av Serrano. Studentene deles i grupper og tar for seg ulike problemstillinger, deretter lager de prototyper på løsninger.

Noen tema har vært:

• Hvordan kan sosiale roboter og sensorteknologi hjelpe pasienter med demens?
• Hvordan kan legen gi digital oppfølging av pasienter med kols eller hjertesvikt?
• Hvordan kan kunstig intelligens bidra til å kartlegge tilstanden til personer med demens?
• Hvordan kan teknologi brukes for å motvirke ensomhet og depresjon?

Serrano slår fast at det trengs nytenkning i helsesektoren. De 25-30 studentene som deltar på kurset hvert år har ulik faglig bakgrunn og yrkeserfaring. Teknologer, samfunnsvitere, arkitekter, legestudenter, sykepleierstudenter og andre har gjennomført kurset.

– Mangfoldet av kompetanse er viktig, det gir deltakerne mulighet til å tenke kreativt. Måten vi tolker behov på er ulik og dette er noe vi utforsker. Målet er å komme fram til mange ulike løsninger, sier Serrano.

Innovasjon på tvers av disipliner

Helsetjenestene som skapes må være bærekraftige. Hvordan får man tak i folkene, hvordan blir organisasjonen klar og hvem skal betale for de nye løsningene? Serrano har mange erfaringer fra forskningsprosjekter der de laget gode prototyper, som ble puttet i en skuff da midlene var brukt opp.

– Det er vanskelig å skalere opp teknologiske verktøy. Vi må utdanne folk i hvordan de skal bruke digitale teknologier i omsorg. Vi trenger leverandører som kan tilby teknologi som fungerer i daglig drift. Det trengs foreninger som støtter alle i innovasjonsarbeidet.

Kompetanse om digitalisering og sosiale roboter bygges hos forskere, helsearbeidere og innbyggere. Bånd må knyttes mellom akademia og teknologiselskaper. Han trekker fram LIFEBOTS som et internasjonalt prosjekt. De 13 partnerne kommer blant annet fra land som Spania, Sveits, Romania og Sør-Korea.

– Vi utvikler strategier og samarbeid mellom industrien, universiteter og ikke-statlige organisasjoner. Vi må jobbe med innovasjon på tvers av disipliner hvis vi skal lykkes med å få nytte av sosiale roboter. Vi ser på hele samfunnet, etikk og lovverk. Utgangspunktet er alltid brukerens behov, sier Serrano.

Sansestimuli som er tilpasset

Stadig flere får demens på verdensbasis. Årsaken er at vi har bedre helse, og så lever vi lengre.

I prosjektet SENSE-GARDEN, som startet i 2016, har de undersøkt hvordan teknologi kan bedre livskvaliteten til personer med demens og deres omsorgspersoner. Ved å lage fysiske sanserom kan personene få se bilder, filmer og høre musikk som er fylt med mening og minner. Følelsene kan koble dem til virkeligheten.

– Vi studerer hvordan sansestimuli påvirker amygdala, som igjen påvirker hukommelsen. Demens er en av de største helseutfordringene, derfor er det viktig å finne ut hva som kan bedre den kognitive funksjonen og livskvaliteten, sier Serrano.

Prosjektet har etablert sansehager i fire land: Belgia, Portugal, Romania og Norge.

Forskningen viser blant annet at helsepersonell ved omsorgsinstitusjoner følte at de ble bedre kjent med pasientene og deres behov ved å gjøre aktiviteter i sansehagen. I en liten studie på et sykehus i Romania så de at brukere hadde helsemessig nytte av intervensjonen.

– Nå ønsker vi å skaffe mer kunnskap gjennom flere studier. Ikke minst trenger vi mer følgeforskning, sier Serrano.

Hagebyer vokser fram

“Et demensvennlig samfunn er et bedre samfunn for alle. Det bidrar til inkludering, likeverd og forståelse for den enkeltes utfordringer og behov,” står det i Demensplan 2025 fra helsemyndighetene.

Noen personer med mild demens kan bo hjemme en stund med oppfølging. De kan for eksempel ha fysisk og digital kontakt med helsepersonell, og det kan installeres sensorteknologi, trygghetsalarm og GPS.

Andre med kognitiv svikt kan ikke bo hjemme. Artur Serrano forteller at det bygges hagebyer, også kalt demenslandsbyer, flere steder i landet.

– Det er mye bedre enn å bo på en skjermet avdeling på et sykehjem. Målet med en hageby er å tilby et hverdagsliv inne i institusjonen, som butikk, kafe, kulturtilbud og uteområder. Det gir frihet og sosialt samvær innenfor trygge rammer.

I Norge er de inspirert av blant annet Hogeweyk i Nederland hvor de var tidlig ute med konseptet. I hagebyen Dronning Ingrids hage i Oslo, som åpner i 2023, ønsker de at pårørende, besøkende og frivillige vil delta aktivt i hagebyen.

– Vi skal forske på de nye boløsningene, hvordan det fungerer for beboere og ansatte. Hva er rollen til digitale teknologier her? Og hvordan kan vi vise at det er spennende å jobbe i helse og omsorg? Det er noen av spørsmålene, sier Serrano.