Konferanse

Anne Grethe Erlandsen

Anne Grethe Erlandsen er statssekretær i Helsedepartementet. Hun er utdannet sykepleier og har mange års ledererfaring fra sykehus, kommuner og politiske organer. I departementet har hun hatt ansvar for flere stortingsmeldinger, som for eksempel «Nasjonal helse og sykehusplan 2015».

Statssekretæren hilser til 3P og ønsker velkommen

Gro Berntsen

Gro Rosvold Berntsen, er prosjektleder for 3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap. Hun er professor ved Nasjonalt senter for e-helseforskning, i avdelingen for Helhetlige pasientforløp. Hovedinteressen er utvikling og evaluering av personsentrerte helsetjenester med teknologi og helsetjeneseinnovasjon som verktøy. Hun er opptatt av kvalitet i helsetjenesten, pasientforløp ved komplekse og langvarige helsetjenestebehov og samhandling. Berntsen er utdannet lege og har en doktorgrad i benskjørhetsepidemiologi fra Universitetet i Tromsø i 2000. Berntsen er også tilknyttet Institutt for samfunnsmedisin ved UiT – Norges Arktiske Universitet.

Foredrag av Gro Berntsen

Presentasjon av 3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap

Prosjektleder Gro Rosvold Berntsen i 3P redegjør i denne grafikkvideoen kort for hva prosjektet består av og hvem som har deltatt.

‒ Visjonen bak 3P – Pasienter og profesjonelle i Partnerskap, har hele tiden vært en digitalt støttet, personsentrert, helhetlig og proaktiv helsetjeneste, innleder Berntsen.

Fire innovasjonsarenaer har gått sammen om å lage 3P. De er:

• Prosjektet Epitalet, i kommunene Lyngby og Taarbæk i region København. (Helse Danmark)
• Prosjektet Thelma i Risør kommune (Helse Sør-Øst)
• Prosjektet helse@hjemme ved Stavanger universitetssjukehus (Helse Vest)
• Prosjektet PSHT ved Universitetssykehuset Nord-Norge og kommunene Harstad og Tromsø. (Helse Nord)

Ved disse fire arenaene hentet 3P inn data og erfaringer i innovasjonsprosjektene. Det ble satt opp fem hovedspørsmål som prosjektet skulle svare på gjennom sine arbeidspakker:

1. Hvordan skal en digital støtte for tverrfaglig team se ut?
2. Den digitale helhetlige omsorgsplanen for en pasient ‒ hvordan ser den ut hvordan bør den se ut?
3. Hvordan implementeres og spres kunnskapen fra disse prosjektene?
4. Hvordan var pasienterfaringen fra disse prosjektene – hvilke tanker gjorde de seg?
5. Hvordan ble pasientsikkerheten ivaretatt på tvers av de fire innovasjonsarenaene.

I tillegg har prosjektet hatt en administrativ arbeidspakke som går på styring og formidling av prosjektet.

‒ Vi håper du finner de svarene vi presenterer gjennom vår sluttkonferanse interessante. God fornøyelse! sier Gro Rosvold Berntsen, som ved siden av å være 3P sin prosjektleder til daglig er professor ved Nasjonalt senter for e-helseforskning, i avdelingen for Helhetlige pasientforløp.

Hennes hovedinteresse er utvikling og evaluering av personsentrerte helsetjenester med teknologi og helsetjeneseinnovasjon som verktøy. Hun er opptatt av kvalitet i helsetjenesten, pasientforløp ved komplekse og langvarige helsetjenestebehov og samhandling. Berntsen er utdannet lege og har en doktorgrad i benskjørhetsepidemiologi fra Universitetet i Tromsø i 2000. Hun har også tidligere vært forskningsdirektør ved Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering (SKDE). Under hennes ledelse ble SKDE tildelt oppgaven som nasjonalt kompetansemiljø for kvalitetsregistre. Berntsen er fortsatt også tilknyttet Institutt for samfunnsmedisin ved UiT – Norges Arktiske Universitet.

I denne videoen presenterer prosjektleder Gro Rosvold Berntsen prosjektet «3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap». Hvem som deltar og prosjektets sentrale forskningsspørsmål.

Anne-Miek Vroom

Anne-Miek Vroom har lang erfaring med helsetjenesten fra ulike vinkler, og har nå tatt på seg en rekke roller i arbeidet med å oppnå erfaringsbasert transformasjon innen helse i Nederland. Sosiologen bidrar både som seniorrådgiver, forsker og deltakelsesstrateg. For fem år siden grunnla hun IKONE, et pasientledet konsulent- og forskningsbyrå, hvor team av konsulenter og erfarne eksperter utvikler transformasjonsprogrammer, gjennomfører aksjonsforskning og tilrettelegger for organisasjoner i deltakelse med sine egne pasienter og deres nærmeste.

Foredrag av Anne-Miek Vroom

Veien til lykke i helsetjenesten

‒ Kjære lege eller sykepleier: Vil du risikere å bli desillusjonert mens du holder et dysfunksjonelt helsesystem gårende, eller vil du bli en lykkelig helsearbeider? sier Anne-Miek Vroom, som mener veien til lykken er å være så modig at du lar pasienten bli en partner i helsetjenesten.

‒ Når vi gjør pasienten til partner i helsetjenesten og slik skaper en helhet, blir også helsepersonell mer fornøyde, forklarer Vroom. Hun mener det ikke er nok å gjøre helsetjenesten personsentrert. Først når pasienten blir en partner i systemet, blir behandlingen tilpasset det den enkelte faktisk trenger og ikke det som helsetjenesten forsøker å «pushe» av behandling. Pasientene som får status som partnere, forteller at de føler seg bedre ivaretatt, og helsearbeideren opplever å lykkes bedre i jobben sin.

Gode resultater

Vroom forteller om et sykehus i Nederland som har gjennomført full integrering av pasienten som partner, og fått oppsiktsvekkende resultater i positiv retning, også økonomisk. I løpet av et år har de for eksempel halvert antallet operasjoner på enkelte områder. Det viser seg at pasienten, ved tilbud om samvalg, ofte velger andre løsninger enn kirurgiske inngrep.

‒ Faktisk er det blitt slik at leger og sykehus i realiteten belønnes økonomisk for å sette inn kneproteser, fremfor å gi en mindre inngripende behandling som kan gi mindre risiko for pasienten. Dette er ikke en god utvikling verken for pasienten eller helsetjenesten, sier Vroom.

Også en ekspert

Anne-Miek Vroom mener pasienten ofte er en vel så stor ekspert på helsetjenesten som helsepersonell.

‒ Tro det eller ei, pasientens sykdom består av mer enn det kvarteret hun sitter inne på legens kontor. Det er pasienten som lever sitt liv med eller i helsesystemet vårt, og må håndtere alt det som foregår ‒ eller ikke foregår ‒ der. Med pasienten som partner i systemet kan vi tilrettelegge slik at alle tilgjengelige tjenester virker sammen rundt pasienten.

Vroom har selv erfaring med helsetjenesten fra ulike vinkler, og har nå tatt på seg en rekke roller i arbeidet med å oppnå erfaringsbasert transformasjon innen helse i Nederland. Sosiologen bidrar både som seniorrådgiver, forsker og deltakelsesstrateg. For fem år siden grunnla hun IKONE, et pasientledet konsulent- og forskningsbyrå. Et team av konsulenter og erfarne eksperter utvikler transformasjonsprogrammer, gjennomfører aksjonsforskning og tilrettelegger for organisasjoner, i deltakelse med pasienter og deres nærmeste.

Økt livskvalitet for alle

‒ Det handler om å øke livskvaliteten for alle involverte, Når helsepersonell ikke bare jobber personsentrert, men med pasienten som partner opplever både de og pasienten økt mestring, forklarer hun i foredraget sitt for sluttkonferansen i 3P.

‒ Hva er hovedutfordringen med slikt partnerskap?

‒ I bunn og grunn det at pasienter ikke er noen homogen gruppe. De vil ha ulikt behov og evne til å ivareta sine egne ønsker og behov i møtet med helsetjenesten, og også underveis i sitt pasientforløp. I perioder vil de ikke ha krefter og overskudd og vil trenge mye støtte fra helsepersonell, mens de andre ganger trolig vil ønske å ha full kontroll selv. I tillegg krever en slik modell at helsepersonell er flinke til å kommunisere og bygge tillit slik at pasienten klarer å formidle hva hun faktisk ønsker. Ikke alle er like flinke til å kommunisere det de egentlig har av behov, så her er det nødvendig med både opplæring og erfaring for at helsepersonell skal kunne hjelpe pasienten til å bli en god partner.

‒ Endring i helsetjenesten tar tid – ser du at dette partnerskapet er mulig å få til de nærmeste årene?

‒ Ja, jeg har tro på at det er mulig å endre helsetjenesten. Holdninger og metoder kan endres, selv om noe tar mer tid enn annet. Husk bare hvordan det var på 70-tallet. Da jobbet min mor som sykepleier, og i sykehuset var det da et krav at sykepleierne skulle holde opp døren når legen kom gående. Det er en vei derfra til at profesjonene innen helse jobber tverrfaglig for en pasient inkludert som partner, men det er ikke så langt igjen som mange tror!

Dissimilis

Dissimilis er en kulturorganisasjon for mennesker med utviklinghemming. Dissimilis har i over 30 år jobbet aktivt for at mennesker med utviklingshemming skal ha en plass i det kulturelle landskap og i samfunnet som likestilte utøvere og mennesker.

Dissimilis julekalender

Med avlyst juleforestilling i år, har Dissimilis laget en egen julekalender. Her vil dere få 24 spennende luker i hele desember med sang, musikk, prat, konkurranser og mer. Gled deg til 24 dager med god stemning. Følge med på facebooksiden deres fra 1. desember. https://www.facebook.com/Dissimilisgleden

Julekalender Promo

Julekalender 1. luke

En modell for analyse av risiko i klinisk arbeid

Geir Sverre Braut

Lege og spesialist i samfunnsmedisin. Han jobber ved Forskningsavdelingen i Helse Stavanger HF, og er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet. Han har hovedsaklig forsket på ulike sider ved trygghet og risiko i samfunnet, og tjenesteyting i offentlig og privat sektor.

Foredrag av Geir Sverre Braut

Birgitte Åbotsvik

Birgitte Forsaa Åbotsvik jobber som pasientkoordinator i Pasientsentrert helsetjenesteteam i Tromsø, der hennes stilling er tilknyttet Tromsø kommune. Hun er opptatt av å sikre gode og trygge helsetjenester særlig til eldre, som er tilpasset den enkelte eldres ønsker og behov.

Birgitte har deltatt fra oppstart (2014) for å etablere og utvikle PSHT som en felles helsetjeneste mellom sykehus og kommunehelsetjeneste. Hun har vært pådriver for utviklingen av PSHTs arbeidsmetodikk inkl. en personsentrert tilnærming. Birgitte har ledet opplæringen og praktisk gjennomføring av individuell risikovurdering (Risiko-sløyfe) i teamet.

Åbotsvik er spesialsykepleier i geriatri. Med sin 15-årige bakgrunn fra kommunehelsetjenesten i Tromsø har hun over mange år hatt et særlig interesse for eldre og ernæring, og forbedringsarbeid i helsetjenesten generelt. Hun har deltatt i forskjellige utviklingsprosjekter, ledet arbeidet i kommunens ernæringsråd. Hun har i en et-årsperiode ledet drift og utviklingen i PSHT teamet i Tromsø.

Foredrag av Birgitte Åbotsvik

Dyrt og dårlig for «3P-pasienten»

Den typiske pasienten som 3P-prosjektet forsøker å hjelpe, har flere samtidige sykdommer. I dag får disse en ekstremt dyr, men ofte dårlig helsetjeneste. Helsesystemet er ikke rigget for dem, noe som i ytterste konsekvens kan gjøre tjenesten farlig for denne pasientgruppen, som vokser i antall.

To av de pasientene du skal få lese om nå, overlevde behandlingen de fikk fra et kompetent og velutrustet helsevesen. Den tredje gjorde det ikke.

43 prosent økt overlevelse

Om du mottar behandling basert på prinsippene til Pasientsentrert team (PSHT) ved Universitetssykehuset Nord-Norge, så har du 43 prosent større sjanse for å overleve ‒ sammenliknet med om du får vanlige norske helsetjenester, levert slik vi alle er vant til.

Helseminister Bent Høie har sagt det slik: ‒ Hadde det de har funnet på i Tromsø vært en farmasøytisk medisin de kunne selge, så kunne de ha levd av dette i Tromsø i 100 år framover!

PSHT er i dag etablert ved UNN Tromsø og UNN Harstad, og er under etablering ved UNN Narvik.

Disse tre konkrete eksemplene er hentet fra hvert av de tre sykehusene.

1. En mann fraktes akutt til sykehuset i ambulanse – 60 ganger i løpet av et år. Hver gang på grunn av intense brystsmerter, og hver gang undersøkes han og får smertestillende. Noen ganger sendes han hjem igjen samme dag. Noen ganger legges han inn på sykehuset. Hver gang han fraktes inn, har hjemkommunen redusert akuttberedskap i flere timer.
2. En mann kommer akutt inn til sykehuset fem ganger i løpet av et år, hver gang med ambulansehelikopter. Fire ganger behandles han og sendes hjem igjen. På helikoptertur nummer fem dør han underveis til sykehuset.
3. Til det tredje sykehuset kommer en avmagret mann, som hjemmetjenesten ikke lenger klarer å hjelpe. Han er slagrammet og har mistet sitt verbalspråk. Mannen oppfattes som veldig sint, og har begynt å nekte å slippe pleierne inn i leiligheten sin. Siden situasjonen oppleves så utfordrende, sender hjemmetjenesten helst ulike ansatte inn til ham hver dag. Det har gått så langt at den eneste utveien de ser er å tvangsinnlegge mannen for å gi han sondenæring.

Hva er viktig for deg?

To av de tre pasientene får spørsmålet: Hva er viktig for deg? Samtidig som et tverrfaglig team av helsepersonell fra kommune og sykehus setter seg ned sammen, for å finne ut av hva som ikke fungerer.

Før det tverrfaglige teamet satte seg ned, hadde pasienten med de 60 ambulanseturene aldri fått spørsmålet: Hva skjer i forkant av de intense smertene? Hva er viktig for deg at vi finner ut av?

Han har nå fått god hjelp bare av å få snakke med helsepersonell om problemene sine. Etter at han fikk hjelp fra tverrfaglig team i januar i år har han kun hatt fire kontakter med sykehuset, tre på poliklinikk og en på sengepost. Ingen av dem i forbindelse med brystsmerter.

Pasienten som var nær ved å bli gitt opp av kommunen og hjemmetjenesten, og som hadde sluttet å ha kontakt med og stole på ansatte der, gjenvant tilliten til systemet først da en av sykepleierne forsto at det viktigste for han her i livet var hunden hans. På grunn av eierens skrantende helse fikk heller ikke hunden den omsorgen den trengte. Ved å vise interesse for hunden, gjenopprettet sykepleieren dialogen, fant ut for hva pasienten var redd for og hva det var som forårsaket oppførselen hans. Da det tverrfaglige teamet trakk seg ut og igjen overlot ansvaret til hjemmetjenesten, var pasienten så fornøyd at han inviterte på marsipankake.

Koordinering nødvendig

Pasienten som døde i helikopteret hadde i intervju med forskere fortalt at han hadde problemer med å holde på medisinen han tok hver morgen, og at han hadde nevnt dette flere ganger til ulikt helsepersonell. Pasienten fikk behandling for flere ulike diagnoser av ulike spesialister ved sykehuset. Resultatet var en «neve med tabletter» som han skulle ta hver morgen. Ofte kastet han de opp igjen.

Han ønsket selv å få orden på dette både for å slippe å bli uvel, men også fordi han visste at det var hjertemedisin blant alt som kom opp, og skjønte selv at dette umulig kunne være bra. Dette skjedde før PSHT ble etablert. I dette tilfellet ble det aldri foretatt en legemiddelgjennomgang, eller en felles innsats for å finne ut hvorfor pasienten ble så uvel av de mange tablettene. I dette tilfellet var det enklere for helsetjenesten å skaffe til veie et helikopter, enn å snakke sammen.

10 prosent av pasientene i norsk helsevesen bruker opp 66 prosent (2/3) av ressursene i helsetjenesten – for eksempel på akutte ambulanseturer eller hyppige sykehusinnleggelser. Gjentatt akutt sykdom medfører ekstreme belastninger på pasientens kropp.

Ved hjelp av mer koordinering har teamene i Tromsø, Harstad og Narvik klart å forebygge sykdom og holder pasientene friskere. De får positive tilbakemeldinger fra pasienter, fra pårørende, men også fra helsepersonell. Ved å jobbe på denne måten opplever helsepersonell at de gir riktig behandling til riktig tid, og får mulighet til å hjelpe pasientene til å nå sine egne mål. Flere pasienter kan bo lengre hjemme, og antallet sykehusinnleggelser reduseres.

Helsetjenesten har en systemfeil for de svakeste pasientene

I denne videoen forklarer lege Marte Broks hvordan PSHT jobber.

Slik er arbeidsflyten i PSHT

Her kan du se et flytskjema som beskriver hvordan Pasientsentrert helsetjenesteteam jobber fra kontakt med pasienten opprettes, og til pasienten kan utskrives tilbake til vanlig helsetjeneste.

Les også: https://ehealthresearch.no/nyheter/2019/dette-er-psht

Det personssentrerte, helhetlige helsetjenestesystem

Lars Kayser

Lars Kayser er ph.d. og spesialist i indremedisin, han er lektor på Institutt for Folkehelsevitenskap ved Københavns Universitet. Siden 2009 har han fokusert på helseinnovasjon og jobbet med å utvikle helse- og e-helsekompetanse. Lars har fokus på hvordan digitalisering kan bidra til å få frem pasientens behov, preferanser og egne ressurser, og å bruke utdanningen av helsepersonell til å reorganisere måten som helsetjenester leveres på.

Foredrag av Lars Kayser

Søren Vingtoft

Søren Vingtoft har 25 års erfaring som innovatør, forsker og utvikler innen medisinsk informatikk, elektronisk pasientjournal og telemedisin. Han jobber med systemer for brukermedvirkning og involvering og har vært medisinsk rådgiver for ministre, nasjonale råd, regioner og kommuner i Danmark. Han er en av grunnleggerne bak “Danish eHealth Observatory” som har eksistert i mer enn 20 år.

Foredrag av Søren Vingtoft

Klaus Phanareth

Klaus Phanareth er overlege, ph.d. og spesialist i indremedisin, lungemedisin, allergologi, og har de siste 20 år vært sentral innen utviklingen av telemedisin og digitale løsninger til kronisk syke pasienter. Gjennom sin iherdige og innovative innsats rundt kliniske- og organisatoriske problemstillinger, har han vært med å utvikle verktøy og modeller som utfordrer tradisjonell kultur og organisering i helsetjenesten, som Epital Care Model. Som behandler pasienten hjemme ‒ i Epitalet – istedenfor på hospitalet.

Foredrag av Klaus Phanareth

Pionérarbeid for dansk helsetjeneste

Arbeidet med det virtuelle hospital, og utvikling av e-helsetjenester til kronikere, har pågått i Danmark siden 2010. Epital Care Model (ECM) står sentralt i transformasjonen av helsesystemet, som sakte er i gang i Danmark.

Klaus Phanareth var med på å utvikle ECM-modellen som behandler kronikere i eget hjem gjennom forebyggende behandling. Tradisjonelt må kronikeren gjentatte ganger inn til sykehus i løpet av et år, enten for polikliniske kontroller eller innleggelse når sykdommen forverrer seg. I Epitalet måler pasienten egen sykdomsutvikling hjemme, med digitale verktøy og online støtte fra helsepersonell i et eget responssenter. ECM-modellen er i all hovedsak utviklet sammen med pasienter som lider av KOLS, men er nå i ferd med å tas i bruk for flere diagnosegrupper gjennom PreCare-prosjektet Nærklinikken i Region Sjælland.

Fire veier videre

‒ Det er fire veier videre fra disse prosjektene som har pågått som en del av 3P siden 2015, forteller Lars Kayser, som nå er blant de som forsker for å forstå borgernes digitale helsekompetanse. ‒ Ved Københavns Universitet forsker vi på digital assistanse og interaksjon. På Sjælland har vi Precare- project – hvor vi tester ut ECM-modellen i en oppskalert størrelse gjennom Nærklinikken som Søren Vingtoft forteller om. Så har Klaus Phanareth utviklet et selskap han har kalt «The Epital health» som tilbyr en datadrevet og personalisert helsetjeneste. Ved siden av at Lyngby-Tårbæk, der det hele startet og nå er avsluttet, er tatt inn ECM-elementer som en del av den vanlige praksis i helsetjenesten.

Det danske helsevesen er delt inn i fem helseregioner og bruker årlig rundt 103 milliarder danske kroner på helsetjenester til befolkningen. Av dette går cirka 80 prosent av helsekronene til sykehusene.

Overraskelse

I og med at ECM-modellen har vært i drift noen år, har Kayser undersøkt hvordan det å få mer ansvar og kontroll, utviklet pasientens tanker om egen sykdom. Pasientene har beskrevet egenmestring, e-helsekompetanse og hvordan de har det både fysisk og mentalt.

‒ Pasientene forteller at de får det bedre, men samtidig har vi fått noen resultater vi er en smule overrasket over, og som vi ønsker å undersøke nærmere. Nemlig det som skjer med pasientens evne til å engasjere seg i og ivareta egen helse, forteller Kayser.

‒ Man opplever i mindre grad å engasjere seg i egen helse, selv om man får bedre innsikt i å håndtere den. Det er mange måter å tolke dette på. Kanskje blir de mindre redd sin egen sykdom på grunn av behandlingen og oppfølgingen de får, eller så føler de seg trygge på at sykepleierne overvåker situasjonen og er ikke blitt så «empowered» som vi trodde, sier Kayser.

Har du flere spørsmål etter å ha sett foredraget, kontakt gjerne Lars Kayser på adressen email hidden; JavaScript is required

Epical Care Model

Epical Care model forklart.

Nærklinikken gir en bedre og billigere helsetjeneste

Virksomhetsansvarlig lege for Nærklinikken, Søren Vingtoft, jobber for å nå tre mål samtidig: Fornøyde pasienter, god kvalitet på helsetjenesten og reduserte behandlingskostnader. Foreløpige tall viser at danskene lykkes på alle fronter.

I foredraget redegjør han for Precare-prosjektet og det konkrete tiltaket «nærklinikken» som er under oppbygging i Odsherred kommune i Region Sjælland, målet er å endre tenking og prinsipp rundt måten vi driver helsetjenesten på. Prosjektet finansieres av Innovasjonsfonden.

Nærklinikken er versjon 2.0 av arbeidet som startet tilbake i 2010 hvor Epital Care Model (ECM) ble utviklet for kronisk syke KOLS-pasienter. Nærklinikken har tatt med seg den samme metodikken når de bruker proaktiv behandling som fremste verktøy for å bedre livskvalitet hos pasientene og redusere antallet sykehusinnleggelser.

Proaktivt – ikke reaktivt

‒ Hovedmålet med Nærklinikken er å teste ut en personsentrert servicemodell, og tilby det proaktive istedenfor det reaktive helsevesen. Målet er å redusere presset på den vanlige helsetjenesten og redusere samfunnets totale helsekostnader, forklarer Vingtoft i foredraget sitt for 3Ps sluttkonferanse.

Nærklinikken er lagt opp i faser, hvor fase 1 nylig er avsluttet og fase 2 er i gang. Fase 1 inkluderte KOLS-pasienter og varte fra 2018 til 2020. Nå i fase to utvides diagnoseområder og geografi. Ytterligere utvidelser tas etter planen inn fra 2022.

­‒ Mange av våre pasienter er multimorbide, det vil si at de har flere sykdommer samtidig, sier Vingtoft og presenterer et eksempel knyttet til kontakt og kostnader med Nærklinikken med en pasient som har KOLS, kreft og hjertesvikt.

Må oppfylle tre kriterier

Pasientene som tilknyttes Nærklinikken må oppfylle tre mål for å kunne tas inn: De må ha en kronisk sykdom, kunne gjøre målinger på seg selv og kommunisere via teknologiske hjelpemiddel med Nærklinikkens respons- og kommunikasjonssenter. Nærklinikken bruker ECM- modellen for å definere i hvilken «livssyklus» i ECM-nettverket som pasienten befinner seg.

• I ECM 1 er pasienten i sin normaltilstand.
• I ECM 2 er pasienten virtuelt understøttet med sitt telemedisinske utstyr, og få hjelp og instrukser via nett til å behandle sin forverring.
• I ECM 3 drar mobil akuttsykepleier hjem til pasienten for å ta blodprøver og gjøre en klinisk undersøkelse. På dette grunnlaget vurderer ytterligere tiltak i ECM-modellen, eller om pasienten kan håndtere situasjonen selv i ECM 2.
• ECM 4 betyr at pasienten er «utlagt», det vil si innlagt i eget hjem. Pasiengen følges opp av en akuttsykepleier som gjør hjemmebesøk, hun og pasienten er støttet av en e-lege og ECM sitt respons og kommunikasjonssenter som overvåker målinger og er tilgjengelig hele døgnet.
• ECM 5 medfører at pasienten må legges inn på kommunal akuttplass og følges opp døgnet rundt – blant annet av Nærklinikkens e-lege.
• ECM 6 tilsvarer sykehusinnleggelse, og herfra har ikke lenger Nærklinikken behandlingsansvaret.

Sparer penger

I gjennomsnitt ser Nærklinikken ut til å spare det danske samfunnet for 162.000 kroner hvert år, per akuttpasient. Besparelsen på moderat syke er 19.000 kroner i året per pasient og også for mindre alvorlig syke er det penger å spare på Nærklinikk-modellen. Både pasienter og helsepersonell gir positive tilbakemeldinger på denne formen for helsetjeneste. Pasienten opplever Nærklinikken som «grunnleggende annerledes enn vanlig helsevesen både i konversasjon og dialog». De føler seg tryggere med den nye behandlingsmodellen.

Vintoft legger fram tall som viser at mortaliteten blant Nærklinikkens pasienter er lavere enn i resten av den danske helsetjenesten, og med tidlig behandling og forebygging av sykdom reduseres trykket på det klassiske helsevesen.

‒ Det er i all hovedsak på sykehusinnleggelser og transport vi ser besparelsene. Det er ingen store fall i den kommunale omkostningen, men så er her heller ikke noen stigning, konkluderer Søren Vingtoft.

Toni Dedeu

Toni Dedeu er administrerende direktør i det internasjonale nettverket «Global and Local Network for Integrated and Personalised Care». Den katalanske legen har over 20 år med internasjonal arbeidserfaring innen kvalitetsvurdering og utvikling av helsesystemer. Han har jobbet som strateg, rådgiver, beslutningstaker og forsker og har blant annet jobbet med implementering av helsereformer i Øst-Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika. For tiden er han involvert i mer enn 10 EU-prosjekter, for eksempel FP7, H2020, Interreg, Health Programme og EIT Health. I tillegg har han gjennom sin forskerkarriere publisert mer enn 55 artikler i høyt ansette forskningstidsskrift.

Foredrag av Toni Dedeu

Covid som katalysator for mer bruk av e-helse

Toni Dedeu pleier å vise fram en vitsetegning av en elefant når han skal forklare helsetjenestens problem. Menneskene på tegningen har kun fokus på hver sin bittelille bit av det svære dyret. Ingen innser at de egentlig jobber med en elefant.

‒ Sett pasienten i elefantens sted, så har du helsetjenesten, sier Toni Dedeu og ler hjertelig. Den administrerende direktøren i det internasjonale nettverket «Global and Local Network for Integrated and Personalised Care» tar imot videosamtalen fra sitt hjemmekontor i Leeds mens hele Nord-England er underlagt lockdown på grunn av ny dramatisk økning i Covid-smitten. En smitte Dedeu nå mener paradoksalt nok kan bidra til en raskere teknologisk utvikling i helsetjenesten.

‒ EU jobber med et helt nytt digitalt EU-program innen helse, og Verdens helseorganisasjon (WHO) er også svært engasjert i digitale helsetjenester nå, forteller Dedeu, som har jobbet for og med personsentrert helsetjeneste i en årrekke.

Den katalanske legen har over 20 år med internasjonal arbeidserfaring innen kvalitetsvurdering og utvikling av helsesystemer. Han har jobbet som strateg, rådgiver, beslutningstaker og forsker og har blant annet jobbet med implementering av helsereformer i Øst-Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika.

Grenseoverskridende informasjon

‒ Covid 19 har vist oss i Europa at vi har behov for systemer som gjør at vi kan spore smitte på tvers av landegrensene. For å kunne gi rask og riktig hjelp er vi avhengig av rask og sikker utveksling av helseopplysninger, innleder han.

‒ Bare noe så enkelt som legemiddellisten er vesentlig når pasienter trenger akutthjelp.

Han kan fortelle at EU har et mandat til å opprette et såkalt «Europeisk helsedataområde» som skal fremme helse-datautveksling, og slik tillate at kritiske helsedata kan utveksles elektronisk i en rekke medlemsland gjennom et felles digitalt standardformat innen 2022.

gjennom et felles digitalt standardformat innen 2022. WHO har laget en Digital Health-agenda som går fra 2020-2024. Derfor tror han at den dørstokkmila helsetjenesten har hatt i forhold til digitalisering, kan forseres nå.

‒ Selv om digitalisering av helsetjenesten har pågått i årevis, så er utviklingen i de ulike landene svært ujevn. Du har de som gjentatte ganger roper varsku mot digitalisering på grunn av kvalitet og personsikkerhet. Likevel har banker og andre tjenester med høye standarder for trygg utveksling av informasjon, funnet gode løsninger på dette for mange år siden. Det største hinderet for å ta mer teknologi i bruk i helsetjenesten er nok i all hovedsak kulturell, mener Dedeu. Han har tro på pålegg a la det EU nå planlegger: Skal du levere programvare til helsetjenesten må du bruke standarden som utveksler informasjon med andre.

Digitale løsninger ‒ bedre samhandling

Israel var først ut med elektronisk pasientjournal allerede for 35 år siden. Dedeu har jobbet med elektroniske journalsystemer det meste av sin karriere siden også Spania, og da spesielt Katalonia, var pionerer på området.

‒ Først nå begynner befolkningen å få tilgang til sine helsedata elektronisk, men vi trenger å samhandle om mer enn bare helsedata rundt en person. Ofte har innbyggeren et stort og sammensatt behov for både helsetjenester og sosiale tjenester. Det burde være fullt mulig å få til digital samhandling mellom alle offentlige tjenester, slik at både brukeren av tjenester og dens hjelpere kan hente ut full oversikt fra ett samlet sted.

Hans budskap er tydelig:

• Vi må sørge for at innovasjon og digital teknologi bidrar til å redusere helseforskjeller over hele verden.
• Digitale løsninger for helse og omsorg kan øke trivselen til innbyggerne og radikalt endre måten helse- og omsorgstjenester leveres til pasientene på, om de er målrettet utformet og innføres på en kostnadseffektiv måte.
• Digitalisering kan gjøre helsetjenesten i stand til å ta i bruk nye omsorgsmodeller, sentrert om folks behov og fremme et skifte fra sykehus-sentrert behandling, til mer samfunnsbaserte og integrerte omsorgsstrukturer.

Forebygge og forbedre

Dedeu mener også at digitale verktøy vil bli viktig for å hjelpe pasienten i å forebygge sykdom, samtidig som de vil gjøre det enklere å drive forskning og innovasjon for å forbedre tjenester både innen helse- og sosialtjenesten.

Og sist, men ikke minst:

‒ Informasjonsdeling mellom helsepersonell fører til forbedret pasientsikkerhet, redusert antall feil og uønskede hendelser, forbedret koordinering av pleie og bedre forutsetninger for at behandlingsplanen overholdes.

‒ Vi snakker også stadig mer om å styrke pasientens rettigheter og sette vedkommende i stand til å ha kontroll og ta kontroll over egen situasjon. Da er det viktig at pasientene selv enkelt får oversikt over alt det som registreres og rapporteres om dem.

Dedeu ser at EU-kommisjonen arbeider for å legge til rette for bedre samhandling rundt pasienter både politisk, organisatorisk, juridisk og selvsagt sikkerhetsmessig. Han har tro på at digitale verktøy vil føre til bedre samhandling rundt pasienten:

‒ Myndighetene må sørge for at digitale systemer samhandler på en slik måte at de lar oss se det store bildet. Dette er allerede på plass i mange land. Hvis ikke vil alle fortsette å stirre på sin lille flik av elefanten, oppsummerer Dedeu.

Dr. Toni Dedeu er administrerende direktør for det internasjonale nettverket «Global and Local Network for Integrated and Personalised Care».

Geir Sverre Braut

Lege og spesialist i samfunnsmedisin. Han jobber ved Forskningsavdelingen i Helse Stavanger HF, og er professor ved Institutt for samfunnsvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet. Han har hovedsaklig forsket på ulike sider ved trygghet og risiko i samfunnet, og tjenesteyting i offentlig og privat sektor.

Foredrag av Geir Sverre Braut

Tre hovedutfordringer

Geir Sverre Braut oppsummerer i dette foredraget hvilke hovedutfordringer som må løses for å utvikle helsetjenesten videre.

Han peker grenseflatene mellom sykehuset og kommunal helsetjeneste. På det vidt forskjellige tidsperspektivet og den ulike logikken de to tjenestenivåene har angående pasientbehandling. Han snakker om det han kaller ankerfestene, som han mener er for lite tydelige. Det er for uklart hvem som skal ta ansvar i samarbeidet mellom de to helsenivåene, i tillegg stimulerer ikke de to vidt forskjellige oppgjørsordningene til samarbeid.

Han tar også opp problemet knyttet til at det er manglende datagrunnlag for å følge utviklingen av en innovasjon i helsetjenesten. I dag måles eventuell suksess kun økonomisk, ikke på faglig forbedring, pasientens og pårørendes tilfredshet eller helsepersonells opplevelser av tilbudet de gir.

‒ Det er langs disse tre utviklingslinjene: grenseflater, ankerfester og datagrunnlag vi må jobbe videre, sier Braut. 

Solveig Rostøl Bakken

Som pensjonist har jeg valgt å engasjere meg i brukermedvirkning. Medlem av det sentrale brukerutvalget OUS siden 2017, medlem av samarbeidsutvalg OUS fra 2019. Vært brukerrepresentant i Læringsnettverket for Godt pasientforløp OUS og Oslo kommune. Jeg har sykepleier utdanning fra Bergen, helsesøster/helsesykepleier fra Oslo. Har lang arbeidserfaring fra sykehus og kommunehelsetjenesten. Mange års samhandlings erfaringer i forebyggende arbeide gjennom Trygge Lokalsamfunn konseptet. Egenerfaringer som pasient og pårørende til ektefelle og barn.

Foredrag av Solveig Rostøl Bakken

Podcast

I denne episoden forteller den pensjonerte helsesøsteren Solveig Rostøl Bakken om sine erfaringer med helsetjenesten, og hva som var viktig for henne underveis.

En doktorgrad i pasienterfaring

Hadde Solveig Rostøl Bakken (70) satt sin pasient- og pårørendeerfaring inn i et utdanningssystem, ville hun trolig hatt doktorgrad. Hun har ikke bare stått i storm. Det har vært orkan i kastene.

I podkasten forteller den pensjonerte helsesøsteren åpent om hvordan livet hennes plutselig ble kastet inn i en sentrifuge. Om hvor krevende det var å være inne i «pasientboblen», og ikke minst hvor ekstremt utfordrende det var å komme ut av den.

Samme type kreft

Etter å ha støttet sin kjæreste og ektemann gjennom en to år lang kreftbehandling, ble hun i 2010 diagnostisert med nøyaktig samme type kreft som han.

‒ Det kjentes helt absurd å vite at både Edgar og jeg var innlagt på samme avdeling på sykehuset, sier Solveig.

Ikke lenge etter at hun selv hadde startet med behandling, og samtidig med at hun selv opplevde alvorlige komplikasjoner som følge av den, så tapte Edgar kampen mot sykdommen.

‒ Å ikke ha overskudd til å være der for din aller nærmeste når han dør, det er noe jeg sliter med den dag i dag, sier Solveig stille.

All erfaring hun har, har hun i dag tatt med seg til Universitetssykehuset i Oslo hvor hun er brukerrepresentant. Blant de tingene hun tar varmt til orde for er en «pasientlos», en som kan hjelpe til med å navigere i det komplekse helsesystemet. En som både kan hjelpe til praktisk hvis det er behov for det, og med å finne fram til de som kan hjelpe til når livet skal stables tilbake på føttene.

Følte seg helt fortapt

Til tross for at hun selv kjenner over gjennomsnittet godt til hvordan helsetjenesten fungerer, beskriver hun det å bli skrevet ut av sykehuset og igjen skulle forholde seg til vanlig kommunal helsetjeneste slik:

‒ Det var som å bli satt ut på åpent hav i en robåt uten årer. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg inn til land. Jeg følte meg helt fortapt.

En rekke mennesker har vært viktige for Solveig i kampen gjennom sorg og sykdom. Noen få er nevnt i denne podkasten, men Solveig har lyst å uttrykke sin store takknemlighet til alle de som har hjulpet henne gjennom stormene i livet hennes. Hun er takknemlig for sitt store nettverk, både profesjonelt og privat. Siden historien hennes er så ekstrem, har det vært godt å kunne lene seg på mange, og la de avlaste hverandre med ulike roller og oppgaver.

‒ Jeg håper de erfaringene vi pasientene har kan brukes til å gjøre helsetjenesten bedre. Da har ikke alt vært forgjeves.

I denne podcasten er Solveig mer åpen om sin historie enn hun pleier å være når hun holder foredrag, fordi historien og erfaringene hennes er så ekstreme.

For det var ikke over med at Edgar døde og hun selv fikk kreft. Langt derifra.

Ståle Sjåvåg

Ståle Sjaavaag er prosjektleder for avstandsoppfølging i Risør kommune, der han også er rådgiver. Han har sykepleierfaglig bakgrunn med en mastergrad i helseinformatikk. I 3P er han tilknyttet arbeidspakke 3.

Berglind Smaradottir, PhD

Jobber som forsker ved Universitetet i Agder og Senter for e-helseforskning. Hun har også jobbet ved Forskningsenheten ved Sørlandet sykehus i tilknytting til 3P prosjektet. Forskningsområde er brukersentrert utvikling og evaluering av helseteknologi. I 3P har hun vært tilknyttet arbeidspakke 3, 6, 7 & 9. Hun har erfaring fra akademia, sykehus og offentlig forvaltning. Berglind har doktorgrad i IKT/e-helse fra Universitetet i Agder, 2016. MSc. i Telemedisin og e-helse fra Universitetet i Tromsø, 2009 og sykepleierutdanning fra Uppsala Universitet i Sverige, 1996.

Presentasjon av Ståle Sjåvåg og Berglind Smaradottir

Humorinnslag av Asbjørn Kjetil Torfinsen (aka Frode Gallefoss)

Ny teknologi i helsetjenesten pakkes vekk etter utprøving: Ingen helhetlige teknologiske løsninger

Verken for pasienter eller helsearbeidere finnes teknologiske e-helseløsninger som ivaretar helhet i helsetjenesten. Forskerne beskriver at tjenesten teknologisk stadig tar «ett skritt fram og ett tilbake».

Med riktig digital støtte kan pasienter bli mindre avhengig av sykehuset og kan leve friere og mer selvstendige liv. Mange av de digitale verktøyene som testes ut gjennom ulike prosjekter er gode, likevel ender det aller meste opp som eksperiment og havner aldri inn i daglig drift. Helsetjenesten går ved prosjektslutt tilbake til sine gamle verktøy.

Ikke utviklet for drift

‒ Hovedårsaken til dette er at det i alt for liten grad tenkes langsiktig drift ved utvikling av ny teknologi i helsetjenesten. For at den nye teknologien i det hele tatt skal fungere sammen med helsetjenestens ordinære drift, krever dette gjerne mye ekstraarbeid og manuelle tilpasninger fra de som bruker dem. Når prosjektet er over, er det derfor enklest å fortsette som man gjorde før, sier professor eremitus Rune Fensli ved Universitetet i Agder. Sammen med postdoktor Berglind Smaradottir har han fulgt prosjektet «3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap», med forskning på digital støtte. De har publisert en forskningsartikkel for hver arena. Hvor tre arenaer rettet seg spesielt mot KOLS-pasienter: Helse@hjemme i Egersund, Epitalet i Danmark og Avstandsoppfølgingsprosjektet i Risør. I tillegg har forskerne fulgt PSHT, som er et samarbeidsprosjekt for å ivareta pasienter med flere og komplekse diagnoser, ved Universitetssykehuset Nord-Norge og fem samarbeidende kommuner.

‒ Vi har kartlagt både hva slags teknologi de ulike innovasjonsarenaene har brukt, hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Dette gjelder både for pasientene og for de profesjonelle helsearbeiderne, forteller Smaradottir.

Lite tilgjengelig informasjon

Når det gjelder pasientene ønsket forskerne å finne ut hva slags tilgang pasientene hadde til informasjon om egen helsesituasjon og behandling. I alt 10 pasienter ble intervjuet fra alle fire arenaer. Sju av dem brukte teknologi beregnet for avstandsoppfølging.

‒ Alle pasienter hadde en behandlingsplan, men kun to hadde tilgang til den skriftlig. Resultatet vi ser er at mye og til dels komplisert informasjon kun overleveres muntlig til pasientene. I Danmark kunne pasienter logge seg på sundhet.dk og finne informasjon fra helsetjenesten om seg selv. I Helse Vest og Helse Nord kunne pasientene logge seg inn på helsenorge.no og lese egen sykehusjournal, men ingen av de vi intervjuet visste at dette var mulig. Uansett var ikke behandlingsplanen et dokument som de fikk tilgang til via denne tjenesten.

Kun ett sted, i Risør, hadde pasienten tilgang på en meldingsfunksjon på nettbrettet de hadde fått utdelt for avstandsoppfølging. Denne gjorde at de kunne ha en toveis skriftlig dialog med helsepersonell. I Egersund fikk pasientene utlevert et laminert papirskjema med instruks de skulle følge.

‒ Denne var fin og tydelig, men ulempen her var selvsagt at det ikke fungerte interaktivt, kommenterer Smaradottir.

Pasienten glemt

‒ Det er tydelig at alt av teknologi tilgjengelig i helsetjenesten er laget for helsepersonell. Pasienten er en ny brukergruppe som må tas med når ny teknologi skal utvikles. Spesielt for eldre er systemene unødig komplisert. Brukervennlighet og datasikkerheten går ikke i tospann, sier Smaradottir.

Det forskerne ble mest overrasket over var at pasienten ikke fikk tilgang til egen behandlingsplan.

‒ Hvem lager vi den egentlig for? Er den for helsepersonellet eller pasienten? spør Smaradottir retorisk.

Forskerne fant en utstrakt bruk av telemedisinske løsninger. Her var tre ulike løsninger på tre ulike steder, og samtlige pasienter mente at disse var enkle å bruke. Kun én pasient uttrykte skepsis hva angikk personvern.

‒ Det er tydelig at selv om de fleste hadde høy tillit til at personvernet ble ivaretatt, så er det å stole på databehandler avgjørende for at systemene tas i bruk, sier Smaradottir. I Danmark kunne pasientene ta med seg teknologien når de var på reise, og verktøyene støttet den personlige friheten.

Ingen av de teknologiske løsningene som ble brukt var integrert med helsetjenestens vanlige systemer.

Ny teknologi som barriere?

‒ Vi må tenke prosess og arbeidsflyt når vi tar i bruk nye verktøy, slik at ny teknologi ikke blir en barriere. Hvis vi påfører organisasjonen tungvinte prosedyrer som dobbeltføring av dokumentasjon, er det ikke bærekraftig, påpeker Fensli, og mener utviklerne må ta dette på alvor. I noen grad mener de verktøy som er levert ut, bærer preg av at de som har utviklet disse har mangelfull innsikt i kliniske verktøy og rutiner.

‒ Samtidig er det viktig at pasientgruppen tas inn. De må også kunne hente noen fordeler ut av systemet. Hvis de er satt til å rapportere jevnlig for å forenkle prosedyren for helsepersonell, må de få noe igjen for det. I det minste i form av informasjon. Veldig mye av den informasjonen som gis pasienter, overleveres muntlig uten at den dokumenteres i etterkant, sier Smaradottir.

Risør lykkes med eldreomsorgen

Risør kommune leverer helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, ved hjelp av faste ansatte med høy kompetanse og lavt sykefravær. I tillegg går hjemmetjenesten i balanse ‒ av og til med økonomisk overskudd!

De har godt med soldager i trehusbyen på Sørlandet, og dette er en solskinnshistorie om hvordan det går an å organisere og utføre eldreomsorg. Lenge har kommunen ligget under gjennomsnittet på KOSTRA-tallene som viser hvor mye ressurser de bruker per person de har omsorg for. Samtidig scorer de svært høyt på tilfredshet. Faktisk så bra at kommunen i senere år har fått tilfeller av «omsorgsflyktninger»: Eldre har flyttet hit, fordi de mener omsorgen som tilbys i Risør er så mye bedre enn den de hadde i hjemkommunen.

Snudde alt opp-ned

I år 2000 så alt helt annerledes ut. Risør så eldrebølgen bygge seg opp, samtidig som det var en skrikende knapphet på helsearbeidere. De fire institusjonene som kommunen drev var fulle, og antallet innbyggere med hjelpebehov var i kraftig vekst.

‒ Politikerne i Risør gjorde et modig grep for rundt 20 år siden da de besluttet å gå fra en tradisjonell institusjonsdrift og over til åpen omsorg, forteller Per Christian Andersen som er kommunalsjef for Helse og omsorg i Risør kommune. Sammen med enhetslederen for hjemmetjenesten, Ingeborg H. Morka er han blant lederne som har klart å snu driften av eldreomsorgen, slik at de nå i 2020 yter omsorg til nær dobbelt så mange som i år 2000, men med det samme antallet årsverk som for 20 år siden.

‒ Det handler om organisering og om holdninger, mener Morka, og får det til å høres lett ut.

I 1999 hadde Risør 111 institusjonsplasser. Disse ble bygget ned til 62, samtidig som kommunen la inn litt ekstra ressurser i å bygge opp hjemmetjenesten.

I 2006, etter at antallet sykehjemsplasser var redusert, satt Morka som leder av den ene av to hjemmetjenestesoner i Risør. Hun og kollegaen i den andre sonen slo etter hvert ned veggene mellom seg – bokstavelig talt ‒ og samlet hjemmetjenesten til en sone.

Laget team istedenfor soner

‒ Da vi kjørte på geografi så vi at fordelingen av pasienter var tilfeldig og ofte svært uhensiktsmessig. I enkelte områder førte arbeidsmengden til stor slitasje, noe som avlet sykefravær, mens vi i andre områder hadde god kapasitet. Vi besluttet derfor å få på plass noe som ga en bedre fordeling av oppgaver. Samtidig ville vi at pasientene i større grad skulle slippe å forholde seg til mange ulike ansatte, men at de fikk forutsigbarhet og trygghet i en fast stab som de kjenner og stoler på, forklarer hun.

Dette førte til dagens teamorganisering. Hjemmetjenestens ansatte er delt inn i en rekke ulike team, noen ‒ for eksempel demensteamet og kreft- og palliasjonsteamet ‒ har spisskompetanse på sine områder, men de aller fleste teamene er allround-team. Samtlige team kan nå spre tunge oppgaver bedre seg imellom. Pasienter med store hjelpebehov føres gjerne opp på to lister slik at de får hjelp av ansatte fra to team samtidig.

‒ Det kan se rart ut med flere biler fra hjemmetjenesten i samme gate samtidig, men det fungerer, smiler Morka.

Drifter korttidsavdelingen

Så er det hjemmetjenesten som drifter kommunens korttidsavdeling på sykehjemmet. Det betyr at de som er ute på hjemmebesøk enkelt kan ta med seg en pasient inn på korttidsavdelingen for nærmere oppfølging og tilsyn, om de finner det nødvendig. På korttidsavdelingen er det fortsatt det aktuelle teamet som har ansvaret for pasienten. Slik får pasienten forholde seg til de samme folkene og kjenne den samme tryggheten, enten de er hjemme eller på korttidsavdelingen.

‒ Dette er en ordning vi får svært god tilbakemelding på, sier Per Christian Andersen.

God ledelse, flat struktur og aktiv involvering av de ansatte er ifølge han vesentlig for å kunne gi gode tjenester. God økonomikontroll betyr blant annet at hjemmetjenesten jevnlig kan videreutdanne og kurse sine ansatte, og dermed holder god kvalitet på eldreomsorgen sin. Akkurat nå bygger de opp kompetanse på intensivsykepleie, for å bedre kunne ta imot pasienter som skrives ut fra sykehuset.

‒ I dag har vi totalt 69 plasser på sykehjem og korttidsenhet, og for øyeblikket er fem av dem ledige, smiler Morka.

En viktig brikke for å holde oversikt og stabilitet i tjenesten er hjemmetjenestens faste møter med kommunens fastleger. Her kan hjemmetjenestens koordinatorer og legene, informere hverandre om endringer i oppståtte behov eller behandling. Slik koordinerer de helsetjenesten for pasienten uten at pasient eller pårørende trenger å være mellomledd. Fastlegene er også flinke til å dra ut på hjemmebesøk til de dårligste pasientene, slik at de slipper belastningen og ikke minst logistikken det krever å skulle dra til legekontoret.

Lagde verdidokument sammen

Løsningen i Risør ble ikke bygget på en dag, og det både ledere og ansatte har hatt spesielt fokus på, er å bygge kompetanse og å bygge kultur.

‒ Vi laget først et ledelsesdokument som ikke slo særlig an. Isteden tok vi 40 ansatte med på tur og snudde det hele nedenifra og opp. Resultatet ble et verdidokument som i praksis inneholdt det samme som ledelsesdokumentet, men som de ansatte hadde et eierforhold til, forklarer Andersen.

Hjemmetjenesten ligger i dag i hjertet av bygningen som huser både sykehjem, dagsenter, omsorgsboliger og kommuneadministrasjon, og på veggene henger det flere ordskyer generert fra tilbakemeldinger fra ansatte, hvor ord som «mestring», «tillit», «samarbeid» og «ansvar» dominerer.

Morka er opptatt av å tilby en arbeidsplass hvor det er store muligheter for faglig utvikling, og sender som prinsipp alltid hele team på kurs sammen.

Ikke bli vanestyrt

‒ Effekten vi får da er at de begynner å diskutere endring og hvordan de kan ta med seg det de har lært allerede i bilen på vei hjem. Hvis du sender enkeltansatte på kurs er det mye vanskeligere å oppnå effekt av den ekstra kompetansen i gruppa eller teamet som helhet.

Hun er også opptatt av dynamikk, derfor roterer hun en del rundt på teamene, setter de sammen på nytt og gir de nye oppgaver.

‒ I praksis handler det om å ikke bli for vanestyrt, men opprettholde evnen til endring og utvikling, forklarer hun.

Resultatet er en tjeneste som fungerer godt for den enkelte som trenger hjelp. En løsningsorientert og engasjert stab starter hver eneste morgensamling med å oppdatere hverandre, og be om eller tilby hjelp.

‒ Fordelen med denne organiseringen er at vi skaper en dynamikk i gruppa som gjør oss i stand til å løse utfordringer som oppstår akutt, der og da, forklarer enhetslederen.

Hva er viktigst for deg?

Mye handler om tilrettelegging, både organisatorisk og rent praktisk.

‒ Det er ofte boligen som setter stopper for hvor lenge folk kan bo hjemme. Risør har mange vakre eneboliger, men som blir lite funksjonelle om du skulle bli bevegelseshemmet, påpeker Andersen.

Det aller første som skjer når en ny pasient meldes inn til omsorgstjenesten er at en av hjemmetjenestens egne kartleggere reiser ut og møter den nye pasienten og eventuelt pårørende. Utgangspunktet for samtalen er å få klarhet i hva slags behov som det er viktigst for pasienten å få hjelp til, og så lage løsninger for å møte dette.

‒ Det er viktig for meg at min familie fortsatt kan være min familie og ikke mine hjelpere, sier Nette Hidle (92) som flyttet til Risør i godt voksen alder. Hun har både barn og barnebarn rett i nærheten, men setter pris på at det er profesjonelle pleiere som hjelper henne med alt fra toalettbesøk og hygiene, til mat, medisinering og trening.

‒ Selvsagt bidrar familien praktisk de også, men det at jeg får hjemmetjenesten innom flere ganger daglig, gjør at jeg fortsatt kan bo hjemme og ta vare på meg selv, smiler Hidle. Den romslige eneboligen er blitt tilrettelagt med blant annet trappeheiser, siden Hidle er blitt avhengig av rullestolen for å bevege seg trygt rundt i huset.

‒ Jeg har flere faste besøk hver dag, og kan ringe inn hvis jeg trenger at de kommer på ekstra besøk. Det fungerer fint, smiler hun.

Flertallet er eldre

Risør har et høyere aldersgjennomsnitt enn vanlige norske kommuner, et flertall av de 6840 fastboende i kommunen er eldre. Hjemmetjenesten har et økende antall pasienter over 80 år, og en stor del av dem er også over 90. Risør planlegger derfor å doble antallet korttidsplasser, men har ellers god kontroll.

En setning de aller fleste eldre kommer med når det blir snakk om hva som er viktigst for dem her i livet, er ønsket om å kunne få bli boende hjemme.

‒ Før i tida var jo tankegangen at man skulle flytte på sykehjem når man ble gamle. Men faktum er jo at de aller fleste av oss vil bli boende hjemme så lenge det er mulig. Så lenge boligen er egnet og du er klar i hodet kan du i Risør få bo hjemme så lenge du vil, bekrefter Per Christian Andersen.

Hjemmetjeneste med overskudd

Risørs hjemmetjeneste drives med både mentalt og økonomisk overskudd. Med det samme antallet ansatte som de hadde i helse- og omsorgstjenesten i 2000, hjelper Risør i dag dobbelt så mange eldre innbyggere med pleiebehov. De ansatte bidrar aktivt for å forme tjenesten, og har rekordlavt sykefravær. De eldre er fornøyde, faktisk opplever Risør at pensjonister flytter til kommunen fordi eldreomsorgen her er så god. De to kommunale lederne Per Christian Andersen og Ingeborg H. Morka forteller i denne videoen hvordan og hvorfor de lykkes i Risør.

Delingskultur gir gode dager

Les mer om sykepleier Anne Langfeldt og øvrige ansatte i Risør's hjemmetjeneste her

Kari Dyb

Forsker Kari Dyb har jobbet med e-helse siden 2004, og har doktorgrad i sosiologi i 2011 ved UiT - Norges arktiske universitet. Dyb har vært særlig opptatt av hvordan innføring av ny teknologi påvirker eller forstyrrer etablert klinisk praksis. Hun har forsket på innføring og bruk av e-helse, men er også interessert i hvorfor ny teknologi i helsesektoren ikke blir brukt, eller brukes annerledes enn forventet.

Lisbeth Kvam

Lisbeth Kvam er førsteamanuensis og fagenhetsleder for vernepleierutdanninga ved NTNU. Lisbeth er spesielt interessert i følgende fagfelt: Arbeidsinkludering for personer med funksjonshemming, Velferdsteknologi, Arbeidsrettet rehabilitering og Deltakelse og inkludering.

Foredrag av Kari Dyb og Lisbeth Kvam

Får ikke prosjektene inn i drift

Innovasjon knyttet til teknologistøttet personsentrert behandling i helsetjenesten kommer sjelden inn i drift. Den havner som regel i en skuff når prosjektet er over. Beste scenario for å få fortsette arbeidet er å få nye midler til et redesignet prosjekt.

Dette er kort oppsummert inntrykket som forskerne sitter igjen med etter å ha snakket med helsearbeidere. Det vil si at de har gjennomført en diskursanalyse basert på intervju av til sammen 29 ulike helsearbeidere, fra de totalt fire ulike innovasjonsarenaene tilknyttet prosjektet «3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap».

‒ Helsearbeiderne bekrefter også spissformuleringen som helseminister Bent Høie har hatt om teknologi i helsetjenesten: At det nå er flere piloter i norsk helsetjeneste enn i norske flyselskap, innleder Kari Dyb. Hun er sosiolog ved Nasjonalt senter for e-helseforskning og sammen med kollega Lisbeth Kvam, som er førsteamanuensis ved NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) har hun undersøkt hvor moden helsearbeiderne er for å ta i bruk ny teknologi og nye metoder i de fire innovasjonsarenaene tilknyttet 3P.

Svært positive

‒ Enkelte steder er entusiasmen for å få jobbe personsentrert og teknologistøttet så stor at folk bidrar uten lønn i forsøk på å få metodene til å fortsette etter at prosjektet er over, melder Dyb.

De to sosiologene har fått bekreftet flere spennende ting: For at teknologistøttet personsentrert behandling skal bli til det beste for pasienten, kreves det svært kompetente sykepleiere.

‒ En slik behandlingsform fordrer at pasientene møter helsearbeidere med bred og god kompetanse. Helsearbeidere må kunne håndtere flere dimensjoner og ha kunnskap om medisin, sykepleie, sosialt arbeid og sosiologi for å klare dette. På tross av at arbeidsformen ble beskrevet som krevende, ble den også beskrevet som til det beste for helsearbeiderne, forteller forskerne.

‒ Følelsen av å gjøre en god jobb kan være helsefremmende for helsearbeideren selv. Noe som igjen kan forsterke engasjement til å fortsette å utvikle pasientsentrerte arbeidsformer, sier Dyb.

«Ingen vei tilbake»

‒ Helsearbeiderne vi har intervjuet i Danmark, Helse Sør-Øst, Helse Vest og Helse Nord er enige om at teknologistøttet personsentrert helsetjeneste er kommet for å bli. «Det er ingen vei tilbake», som de uttrykker det, forteller Dyb.

Problemet er bare at det er så vanskelig å få «ristet løs» en omprioritering av ressurser for å få dette til. En helsearbeider forklarer problemstillingen med at alle ser nytte av et prosjekt, helt til det begynner å kreve omprioritering av midler for å få det inn i drift: «Forståelse, vilje og evne, har blitt gradvis avtakende. Det er forståelse fortsatt, men viljen til å inngå store kutt i egen virksomhet for å investere i noen som man etterpå ville ha en gevinst av også økonomisk, den er ikke tilstedeværende.»

Motivert for teknologi

Helsearbeidere, og da spesielt sykepleiere, forteller at de er svært motiverte for å ta i bruk mer teknologi i helsetjenesten. De opplever at avstandsoppfølging og andre metoder gjør dem i stand til å gjøre en bedre jobb. Til forskerne har de fortalt at de fikk oversikt over et større bilde rundt pasienten, opplevde større tverrfaglighet, jobben ble mer meningsfull og følelsen av samhørighet med både kollegaer og pasient økte.

‒ Generelt var meningsinnholdet i vår analyse ganske lik på tvers av profesjonsgrupper og innovasjonsarenaer. Vi fant ikke én diskurs i Helse-Vest, en i Helse Sør-Øst, én i Helse-Nord og én i Danmark, forklarer Dyb, og utdyper for sikkerhet skyld:

‒ En diskurs er en bestemt måte å snakke om og forstå verden på, og vi har sett på hvordan ulike helsearbeiderne snakker om og forstår personsentrerte og teknologistøttede helsetjenester.

Lytt til helsearbeiderne

I forskningen melder sosiologene at flere helsearbeidere beskrev seg selv som pionerer. At de ofte måtte stå alene i stormen og overbevise andre om at teknologistøttet og personsentret behandling er den rette veien å gå.

‒ Helsearbeiderne opplevde i stor grad også at merverdien ikke utelukkende var knyttet reduksjon i antall reinnleggelser i sykehus eller reduksjon i dødelighet, selv om det var slike kriterier suksess ofte ble målt etter, sier Dyb, som sammen med Kvam har kommet frem til følgende konklusjon:

‒ Mens teknologiforskningen er opptatt av teknisk funksjonalitet, helseforskningen av klinisk effekt og implementeringsforskningen av barrierer for implementering, så mener vi at resultatene av denne diskursanalysen er et bidrag til å få beslutningstakere og helsemyndigheter til å lytte til helsearbeidere. Teknologistøttet personsentrert behandling er kommet for å bli. Akkurat hvordan det vil utspille seg er fortsatt uvisst, men det er for sent å snu.

Tjenesteinnovasjon i helsetjenesten

Entusiasmen rundt gode og innovative prosjekter i helsetjenesten er enorm, men likevel kommer de sjelden inn i daglig drift.

Vinjar Fønnebø

Vinjar Fønnebø er professor i forebyggende medisin og nestleder for utdanning ved Institutt for Samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet. Han er også leder av Ekspertgruppen for kliniske kvalitetsregistre i spesialisthelsetjenesten.

Fønnebø har fra 2000 til 2020 vært direktør for Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Medisin (NAFKAM). Fra den rollen leder han for tiden en ekspertgruppe i WHO som utreder eventuell konstruktiv samhandling mellom skolemedisin og tradisjonell/alternativ behandling globalt.

Foredrag av Vinjar Fønnebø

Podcast

I denne episoden blir Vinjar Fønnebø intervjuet av Gro Rosvold Berntsen om den alternative medisinens plass i en personsentrert, helhetlig og proaktiv helsetjeneste.

‒ Alternativ behandling er personsentrert

Vinjar Fønnebø mener alternativ medisin er en brikke som mangler når vi snakker om personsentrert helsetjeneste. Nettopp fordi denne behandlingsformen i sin natur er personsentrert.

I denne podkasten redegjør Fønnebø for meningene sine rundt den alternative medisinens rolle i pasientens helsetjeneste.

‒ Mange liker å definere brukerne av alternativ behandling som naive, men vi ser at de med høy utdanning og moden alder er blant de fremste brukerne. Internasjonalt viser seg at sykepleiere er den yrkesgruppen som oftest tyr til slik behandling.

Han forteller også hva leger innen skolemedisinen ‒ unisont over hele verden ‒ svarer når de blir spurt om hva som er de alternative behandlernes fremste fortrinn.

Ingen motsetninger for pasienten

Fønnebø er instituttleder for institutt for samfunnsmedisin ved UiT – Norges arktiske universitet. Han har også tidligere vært leder av NAFKAM ‒ Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og han er opprinnelig lege.

‒ Pasienten ser ikke skolemedisin og alternativ medisin som motsetninger. De setter sammen sin «pakke» som fungerer for dem. Da jeg jobbet som fastlege hadde jeg en pasient som var åpen om at han gikk til meg, til sykehuset og til en healer, og om at dette for ham samlet sett ga en god behandling, forklarer Fønnebø.

Fønnebø tok selv initiativ til å delta i 3P sin sluttkonferanse, nettopp fordi han mener at den personsentrerte tilnærmingen er en viktig del av årsaken til at alternativ medisin oppleves positivt.

‒ Pasientsentrert helsetjeneste er noe som betyr at man må ta pasienten på alvor. Da må vi tenke over hva pasienten faktisk har av helsetjenester. Det mangler en brikke i dette om man ikke tar med den alternative behandlingen. For noen pasientgrupper er dette en vesentlig del av de de forholder seg til, minner han om.

Ikke bevisst selv

Han forteller også at alternative behandlere ikke nødvendigvis er bevisst på eller fokuserer på at de driver personsentrert behandling, fordi dette kommer naturlig.

‒ Det tragiske er at legene sier de ikke har tid til personsentrert behandling, mens alternative behandlere sier den pasientsentrerte omsorgen ikke er viktig fordi den for dem er selvfølgelig. Jeg vil råde de alternative til å være stolte av at de er skikkelig gode til å jobbe personsentrert, istedenfor å være så opptatt av om det er pillene eller nålene som virker. Hvis skolemedisin og alternativ behandling hadde respektert hverandre, kunne de hatt god nytte av hverandre, mener Vinjar Fønnebø.

Gro Berntsen

Gro Rosvold Berntsen, er prosjektleder for 3P – Pasienter og profesjonelle i partnerskap. Hun er professor ved Nasjonalt senter for e-helseforskning, i avdelingen for Helhetlige pasientforløp. Hovedinteressen er utvikling og evaluering av personsentrerte helsetjenester med teknologi og helsetjeneseinnovasjon som verktøy. Hun er opptatt av kvalitet i helsetjenesten, pasientforløp ved komplekse og langvarige helsetjenestebehov og samhandling. Berntsen er utdannet lege og har en doktorgrad i benskjørhetsepidemiologi fra Universitetet i Tromsø i 2000. Berntsen er også tilknyttet Institutt for samfunnsmedisin ved UiT – Norges Arktiske Universitet.

Foredrag av Gro Rosvold Berntsen

Enige om målet ‒ trenger middelet

Prosjektleder Gro Rosvold Berntsen forteller i sitt foredrag og i denne videoen om hvorfor 3P ble opprettet, hvilke pasienter prosjektet har som målgruppe, og ikke minst hva som skal til for å få den helsetjenesten vi alle ønsker oss.

‒ Helsetjenesten er super når man har et akutt behov, men når man har langvarige helsetjenestebehov og det blir litt komplekst, så er ikke helsetjenesten vår rigget for det. 10 prosent av pasientene bruker 2/3 av ressursene i helsetjenesten. De får en svært dyr, men også dårlig helsetjeneste, forteller Berntsen. Det er disse 10 prosentene som hun og kollegaene hennes i prosjektet jobber for.

Ved starten av prosjektperioden, for fem år siden, opplevde deltakerne at de ofte pratet forbi hverandre, fordi helsetjenesten er så kompleks med mange ulike ståsteder og fag.

‒ Men når vi trakk frem pasienthistoriene og snakket direkte om dem, så viste det seg at vi har en felles visjon. Bare det ble konkret nok, kunne alle se at vi trenger en helsetjeneste som er personsentrert, helhetlig og proaktiv. Alle de fire innovasjonsarenaene har vist at når helsearbeidere får tillit og armslag, så klarer de å skape en slik helsetjeneste sammen med pasienten.

Likevel er ikke noen av prosjektene trygge for videre drift. Tross gode resultater og fornøyde pasienter og profesjonelle.

‒ Så det er kanskje det siste læringspunktet: At det å skape en innovasjon i helsetjenesten, det krever noe mer enn entusiasme og nye måter å jobbe på. Det trenger mer støtte, og vi tror det handler om strukturene rundt prosessene: Om lovgivning, om hvordan vi organiserer tjenestene, om finansiering og om informasjonssystemene vi bruker. Hvordan støtter systemstrukturene opp om den personsentrerte tjenesten? Det må vi jobbe sammen for å løse, sier Berntsen.

Utgangspunktet for 3P - Pasienter og profesjonelle i partnerskap

I denne videoen forteller Gro Rosvold Berntsen litt om hva som var utgangspunktet for 3P ‒ Pasienter og profesjonelle i partnerskap, og veien videre nå.

Anders Vege

Anders Vege er fagleder for kvalitetsforbedring ved Folkehelseinstituttet. Han har jobbet lenge med kvalitetsforbedring, og med å gjøre pasientens stemme sterkere i helsetjenestens kvalitetsprogrammer. I 2014 var han med på å initiere «Hva er viktig for deg-dagen» i Norge, et initiativ som nå har spredt seg til mer enn 50 land. Akkurat nå jobber han spesielt for å involvere «Hva er viktig for deg»-tankegangen i arbeidet med eldre pasienter og for de med langvarig eller kronisk sykdom.

Shaun Maher

Shaun Maher er opprinnelig sykepleier, men har i dag en dobbeltrolle innen utdanning og politikk. Han er leder for «NHS Education for Scotland», og får dermed «What matters to you»-tankegangen inn i undervisningen til morgendagens helsearbeidere. Han er også strategisk rådgiver innen personsentrert omsorg i det skotske helsedirektoratet, og rådgiver for den skotske regjeringen.

Foredrag av Anders Vege og Shaun Maher

Hva er viktig for deg-bevegelsen

En endring av helsetjenesten er i gang, ikke bare i Norge, men i hele verden. Magien oppstår når helsepersonell endrer spørsmålet sitt fra «Hva er i veien?» til «Hva er viktig for deg?»

To av ildsjelene bak den internasjonale bevegelsen «What matters to you?», Anders Vege og Shaun Maher, forklarer i sitt foredrag hvordan denne vesle justeringen av perspektiv, kan modernisere og forbedre helsetjenesten. På engelsk klinger spørsmålsendringen enda bedre: Fra «What’s the matter?» to «What matters to you?».

De to ble begge «frelst» av «hva er viktig for deg»-tankegangen for rundt sju år siden, og har siden jobbet med å spre dette som en liten folkebevegelse både blant helsepersonell og pasienter. Siden da har over 50 land meldt seg på.

Bedre og billigere for helsetjenesten

I den vestlige helsetjenesten i dag er overbehandling en del av problemet.

‒ Helsepersonell er utdannet til å reparere sykdom. Det har til nå vært forventet av dem at de skal vite hva som er best for pasienten. Ved å endre spørsmålet litt, så slutter du å bare lete etter diagnosen. Når helsepersonell spør «Hva er viktig for deg?», finner du en hel person av drømmer, lengsler og alt det andre som frigjør positiv energi i folk. Det er så sterkt hvordan dette spørsmålet kommuniserer med hode og hjerte, forklarer Vege.

‒ Det handler dypest sett om å styrke pasienten, og få vedkommende med på beslutningen rundt egen helse. Styrkeforholdet mellom behandler og pasient er svært ulikt, og pasienten er vant til å gjøre det legen foreslår. Legene er av og til redde for å miste autoritet ved å gjøre pasientens mening viktig, men det er ikke det som skjer. Legen får tvert imot enda mer anerkjennelse, når han eller hun setter pasienten i stand til å fatte gode beslutninger med bakgrunn i hele sin situasjon, sier Maher.

Trengte rekkverk ‒ ble anbefalt nytt kne

Som hovedregel ønsker og forventer pasienten mye mindre enn hva helsetjenesten normalt foreslår for dem. Shaun Maher kommer med et lite eksempel:

En aldrende mann bodde i en underetasje og måtte hver dag opp steintrapp for å komme seg ut. Mannen hadde et vondt kne, og ba huseier om å sette opp et rekkverk i trappen. Huseieren mente mannen heller burde oppsøke lege med kneet sitt. Legen foreslo at en kneoperasjon og et nytt kne i form av en protese ville være den beste løsningen.

‒ Med alle løsninger vi foreslår i helsetjenesten, følger en risiko som vi ikke er like flinke til å kommunisere. Noen ganger tilbyr vi behandling som gjør pasientene mer syke, og så må vi behandle enda mer. Heldigvis var det noen som dro i bremsen i dette tilfellet. Mannen fikk rekkverket han i utgangspunktet hadde bedt om, og klarte seg fint med det, sier Shaun Maher.

Økonomisk bivirkning

Denne vridningen av spørsmål fra hva helsetjenesten mener er viktig – til hva som er viktig for pasienten, kan også hjelpe helsetjenesten rent økonomisk.

‒ Fokus på innsparing og budsjettkutt i helsetjenesten er vanlig de fleste steder, og det er både sterkt og vedvarende. Ofte fordi resultatet av at kostnadskutt og nedskjæring gjerne fører til økte kostnader. Når du istedenfor fokuserer på det som er viktig for pasienten, ender du mest sannsynlig opp med reduserte kostnader som en bivirkning av det hele. Blant annet fordi den dyre og omfattende behandlingen og rekonvalesensen som helsetjenesten har trodd er viktigst for pasienten, kanskje ikke er det likevel, sier Shaun Maher.

Her er mer informasjon om arbeidet som pågår:
https://www.eigersund.kommune.no/hva-er-viktig-for-deg.6087206-148494.html

Hva er viktig for deg-dagen for 4 år siden, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon spør Folkehelseinstituttet og helseministeren hva som er så viktig med «Hva er viktig for deg?»:
https://vimeo.com/168895518

10 korte filmer om hvordan man jobber med hva er viktig for deg:
https://www.fhi.no/kk/forbedringsarbeid/pasientforlop/ti-filmer-om-motiverende-samtaler--et-utviklings--og-opplaringstilbud/

Markus Rumpsfeld

Markus Rumpsfeld er sentersjef ved Universitetssyekhuset Nord-Norge (UNN) sitt nyopprettete e-helse, samhandlings- og innovasjonssenter. Senteret skal fremme og utvikle UNNs tjenester som understøtter den aktive pasienten, og sikre at de oppleves sammenhengende og helhetlig.

Rumpsfeld er nevrolog og var klinikksjef for Medisinsk klinikk fra 2008-2020. Han har doktorgrad fra 2008 innenfor peritoneal dialyse, en hjemmebasert dialysemodalitet.

Per Erlend Hasvold

Per Hasvold leder UNN-satsningen for de pasientene som trenger oss oftest: «Stormottakersatsningen». Var i 2015-2020 e-helserådgiver for WHO og før det rådgiver ved avdelingen: «Personlige e-helsetjenester» ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Foredrag av Markus Rumsfeld og Per Erlend Hasvold

En vei videre

Per Hasvold er prosjektleder for Stormottakerprosjektet ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), som skal ta erfaringene fra 3P-prosjektet, og da spesielt Pasientsentrert helsetjenesteteam (PSHT), med inn i ordinær drift.

‒ Formålet med Stormottakerprosjektet er å utvide dagens PSHT til alle UNN sine lokalisasjoner og til samtlige av sykehusets tilhørende kommuner. Samtidig ønsker vi å se om tilbudet kan egne seg for flere pasientgrupper enn skrøpelige eldre, det vil si andre pasienter som har særskilt behov for koordinering og team med tverrfaglige ressurser. Vi ønsker også å utvikle metoder og organisering, blant annet ved økt bruk av teknologi, forteller Hasvold i dette foredraget.

Stormottakersatsinga bygger videre på prinsippene om en personsentrert, helhetlig og proaktiv helsetjeneste, med en forventning om gevinst og verdiskapning for tjenesten selv og bedre helse for den enkelte pasient. Hovedprosjektet skal i løpet av de nærmeste månedene gjennomføre fem delprosjekt, og forsøke å finne veien mot en robust og permanent drift. Satsingen kan gi bedre ivaretakelse av pasienter med behov for flere og samtidige helsetjenester.