Smart teknologi til barn med funksjonsnedsettelser


Ulike apper og verktøy kan gjøre hverdagen både morsommere og enklere for barn og unge. Men for at kommuner skal kunne tilby slike løsninger, må det flere grep til, mener forsker.

Foto: Colourbox
Foto: Colourbox

Digitale timeplaner og treningsmatter, apper for tegn til tale og Pokemon Go. Dette er eksempler på teknologi som kan gjøre det lettere å delta i fritidsaktiviteter for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Kul og fengende teknologi gjør det enklere å delta, ifølge seniorrådgiver Undine Knarvik i Nasjonalt senter for e-helseforskning.

I en ny rapport har hun og kollegaene sett på hva som må til for at norske kommuner skal lykkes med velferdsteknologi for denne gruppen barn og unge.

Både lek og kommunikasjon

Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse har en ny tilskuddsordning for utprøving av velferdsteknologi for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Dette er en del av Helsedirektoratets nasjonale velferdsteknologiprogram.

Målet er å finne fram til og prøve ut kommersielt tilgjengelig velferdsteknologi som gjør at barn kan delta i og mestre fritidsaktiviteter.

Nasjonalt senter for e-helseforskning samarbeider med de to direktoratene om å øke kunnskapen på feltet, og har forsket på utprøvingen av ulik velferdsteknologi. Spill og apper for språk og kommunikasjon blir testet, for å se om de kan stimulere til sosial og fysisk aktivitet og bedre samhandling.

Tre viktige forutsetninger

– Mange av brukerne vil trenge mange og til dels omfattende tjenester fra det offentlige gjennom hele sitt livsløp. En tidligere rapport i samme prosjekt viste at barn og unge med funksjonsnedsettelser har gode digitale ferdigheter, sier Knarvik.

Forskerne trekker fram tre sentrale forutsetninger for at kommunene skal greie å gjøre velferdsteknologi til en naturlig del av hverdagen for denne brukergruppen: kartlegging, endringsvilje og forankring.

– Mennesker med funksjonsnedsettelser har svært ulike behov. En kartlegging av den enkeltes behov må til for å finne riktig løsning, og for å finne ut om teknologi i det hele tatt er en løsning, forklarer Knarvik.

– Det er også viktig at kommunen selv er villig til å endre seg. Å ta i bruk velferdsteknologi krever en endring i tankesettet om hva kommunale helse- og omsorgstjenester er og hva det skal være i fremtiden, mener seniorrådgiveren.

– Så er det helt sentralt at endringene og målsettingene forankres i hele kommunen; både politisk, administrativt og faglig, fra kommuneledelsen til ansatte i tjenesten, og spesielt hos IT- og driftstjenesten. Ellers reduseres sjansen for å lykkes, sier Knarvik.

Med forankring mener forskerne at kommunen ikke bare sier «ja» til å delta i slike prosjekter, men at ledelsen forplikter seg økonomisk og gir prosjektet nok oppmerksomhet.

Undine Knarvik, prosjektleder
Undine Knarvik, prosjektleder

Ledelsen må forplikte seg

Knarvik forklarer hvorfor tilbudet må være toppstyrt.

– Ledere er viktige endringsagenter i enhver organisasjon, og de må ha sterkt eierskap til nye tjenester. Noen må bestemme at dette skal være en del av kommunens tjenestetilbud og forankre det ved å ta det inn i kommuneplan, digitaliseringsstrategi og kommunebudsjett. Et prosjekt blir aldri til noen tjeneste uten at det har denne forankringen, forklarer hun.

Forskerne fant ut at kommunene er gode til å knytte aktivitetene opp mot strategiske planer. De inkluderer dem også i utviklings- og innovasjonsarbeidet. Men mange har mindre fokus på at det koster, at dette også skal inn i kommunebudsjettene.

Teknologi kan gi bedre samspill

Ny teknologi og løsninger fører til barna og ungdommene blir tryggere, får mer kontakt med jevnaldrende, økt selvstendighet og bedre språk. Det har forskerne dokumentert i tidligere rapporter fra samme prosjekt.

– Ansatte i kommunene fortalte om hvordan ulike typer teknologi økte samspillet mellom brukerne av teknologien og de rundt. De opplevde å tilby noe som fungerte for brukerne, og de erfarte å lykkes med arbeidsinnsatsen sin, sier Knarvik.

Forskerne kunne også se eksempler på at prosjektet aktualiserte behovet for bedre samarbeid mellom enheter som tilbyr tjenester til barna. Ledere var særlig opptatt av at velferdsteknologi bør samordnes mellom flere etater.

Hvem har ansvar for teknologien?

En utfordring flere av kommunene pekte på, er behovet for grenseoppganger. Hvilken velferdsteknologi skal defineres som nødvendig helsehjelp og hva er forbruksteknologi som brukeren må skaffe selv.

– Grensen for hva som er kommunens ansvar, er fortsatt uklar. Det er også behov for en tydeligere samordning mellom kommunene og NAV om teknologibaserte hjelpemiddel, sier Knarvik.

– Det er åpenbart behov for flere utredninger og mer forskningsbasert kunnskap, ikke minst for å finne ut når velferdsteknologi gir bedre tjenester, samtidig som det tas hensyn til brukernes rettigheter, etikk, personvern, økonomi, kompetanse og annet, mener hun.

Referanse:

Rotvold, G.-H og Knarvik, U.: Innføring av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Rapport fra Nasjonalt senter for e-helseforskning. (2018) [pdf.]


Postet 21.08.2018  av Oddny J. Johnsen


For mer informasjon om denne saken, kontakt:

Undine Knarvik Undine Knarvik

Om prosjektet

Utredningen er del av prosjektet «Utprøving av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser» ved Direktoratet for e-helse og Nasjonalt velferdsteknologiprogram.

Studien har undersøkt organisatoriske forutsetninger for vellykket innføring av velferdsteknologi for brukergruppen.

Representanter fra utprøvingskommunene Risør, Sandnes, Horten og Drammen har blitt intervjuet.

Rapporten bygger på tidligere arbeid i samme prosjekt.

Eksempler på verktøy som ble testet: Aski Raski, Milla Says, Handi, Mobilize Me, GPS på telefon og klokker og samhandlingsverktøyet JodaCare.

Pedagogiske spill og lek slik som Geofencing, Pokemon-go, Treax Pads og First Lego League ble prøvd ut i aktivitetsgrupper sammen med støttekontakter og avlastere.

Siste nyheter