Reddet fra å bli kasteball i systemet

‒ Her har jeg det godt, sier Jarle og titter seg rundt i omsorgsboligen hvor han har bodd i et helt år nå. Men veien hit var ikke så selvsagt som man skulle tro.

Jarle opplevde det mange eldre får beskjed om når de egentlig er for syke til å kunne bo hjemme: Du skal hjem.

‒ De spør: «Vil du ikke hjem?» og selvsagt, alle vil jo hjem. Men så må noen stille spørsmålet: «Er du skikket til å bo hjemme?», sier Jarle og tar en ny slurk av kaffen han nettopp har laget. Ved siden av sitter sønnen Svein. Sammen forteller de historien om hva som skjedde høsten 2018. Om hva som måtte til for at ikke Jarle skulle bli en av de skrøpelige eldre som statistikken kaller «svingdørspasienter», fordi de stadig reinnlegges på sykehus.

Snikende sepsis

Jarle Harald Hansen klarte seg så vidt. Den første kampen handlet om livet. Den neste skulle stå mot systemet.

Sønnen Svein husker telefonen fra sykehuset og noen som snakket om gjenoppliving. Jarle husker hvordan nesa var sår da han våknet, på grunn av oksygenmaska som var brukt for holde liv i han.

‒ Jeg kjente meg uvel en morgen, og hadde hatt en dårlig natt med lite søvn da hjemmehjelpa kom, forteller Jarle, som på dette tidspunktet hadde vært enkemann et par år og bodde alene i den store eneboligen han og kona hadde eid sammen.

Boligen er dårlig tilrettelagt hvis man blir dårlig til bens, og det er nettopp det Jarle er blitt. Han har en hofte som er så dårlig at han skal i operasjon for å skifte den ut. Men ventelista er lang og i mellomtiden døyver han tid og smerter hjemme alene i det store huset, med støtte fra hjemmesykepleiere og hjemmehjelp. Men denne morgenen er annerledes.

‒ Jeg var slapp og ville egentlig bare ha fred til å gå å legge meg igjen, men hjemmehjelpa insisterte på å ta meg en tur til fastlegen. Der fikk jeg bare beskjed om at jeg måtte på sykehus fort, og de sendte ambulansen videre dit. Etter det husker jeg ikke så mye før jeg våknet igjen og de fortalte at det hadde vært nære på.

Havnet mellom nivåene

Jarle hadde fått en alvorlig infeksjon og var i ferd med å dø av blodforgiftning da hjemmetjenesten tok affære. Men så fort infeksjonen var under kontroll startet uroen for neste steg. Hva nå med hofteoperasjonen som han hadde ventet på så lenge?

Når sykehuset erklærer Jarle ferdig behandlet for infeksjonen, er han fortsatt for dårlig til å dra hjem. Løsningen blir mellomstasjonen Helsehuset, som kommunen har opprettet for pasientene skal ha kortest mulig liggetid på sykehuset. Her er sengene litt billigere, men heller ikke her er det meningen at pasienten skal bli værende over tid. Og Jarle er for frisk til å få sykehjemsplass. Han får isteden innkalling til et møte.

Møtet det innkalles til er uten agenda, men Jarle kjenner instinktivt på en uro for hva som nå skal skje. Han kontakter begge sønnene sine om at han ikke vil gå i møtet alene. Samtidig blir han kontaktet av sykepleier Aud Elin. Jarle blir nå oppmerksom på at kommunen og sykehuset samarbeider om et team. Aud Elin og teamet hennes har i oppgave å koordinere de vanlige helsetjenestene rundt pasienter som beveger seg ofte mellom de ulike behandlingsnivåene i den norske helsetjenesten: I Jarles tilfelle mellom Helsehus, hjemmetjeneste, fastlege og sykehus. Teamet kaller seg PSHT – pasientsentrert helsetjenesteteam.

PSHT deltok

‒ Aud Elin spurte om de fra teamet skulle bli med på møtet, og det takket jeg ja til. Kommunen og Helsehuset hadde innkalt meg, men vi ante fortsatt ikke hva de ville snakke om da vi kom inn dit, forteller Jarle. Alt bekreftes av Svein, som er Jarles yngste sønn. Han og familien bor i Bodø, men Svein fløy hjem til Harstad ens ærend for å være med på møtet. Storebroren deltok via telefon fra Kristiansand.

‒ Jeg må si at vi er 99 prosent fornøyd med helsetjenesten slik dette utviklet seg til slutt. Men det møtet der kunne blitt skjebnesvangert. Der hadde de på forhånd bestemt at pappa skulle hjem. Og det til et hus som overhodet ikke var egnet til å ta imot en mann med det funksjonsnivået han hadde da. De kunne bært han opp dit, men han ville ikke hatt mulighet til å komme seg på badet for eksempel. Heldigvis var PSHT med, men jeg tenker med gru på alle de som ikke har et sånt team, eller som ikke har pårørende som tør å krangle eller si tydelig nok i fra. Men alle fikk høre det både fra broren min og meg på det møtet, erindrer Svein. Pappaen ser på sønnen med stolt takknemlighet, og humrer litt. Men han blir fort alvorlig igjen.

Omsorgsboligen sentral

‒ Det at jeg fikk omsorgsbolig på det tidspunktet jeg gjorde, var alfa og omega for at dette gikk bra. Hvis jeg skulle vært rekonvalesent hjemme i boligen som jeg ikke klarte med lenger… Nei, det hadde aldri gått bra, poengterer Jarle.

PSHT trakk i tråder slik at Jarle fikk bli på Helsehuset noen uker til. Samtidig hadde PSHT allerede da sykehuset henviste Jarle til dem, begynt å sjekke status på søknaden hans om omsorgsbolig. PSHT sørget for kommunen ga søknaden prioritert i den akutte situasjonen som var oppstått.

‒ Vi kan ikke innvilge tjenester, men vi kjenner verktøykassene som finnes både i sykehus og kommune. Vi kan søke om og sette sammen det som finnes av tjenester, slik at alt kommer på plass rundt pasienten raskere. Normalt kan det ta veldig lang tid før ting kommer på plass rundt pasienten. Av og til kommer det aldri helt på plass, fordi verken pasient eller pårørende er klar over hvilke muligheter som finnes og hvilke tjenester de kan ha krav på. Vi i PSHT lager en oppfølgingsplan for hver pasient, og slipper ikke taket i pasienten før vi er trygg på at alle tjenester rundt er tilstrekkelige og fungerer, forteller Aud Elin Danielsen, som er PSHT-sykepleier med kommunal bakgrunn. Takket være inngripen fra PSHT kom omsorgsboligen på plass og Jarle kunne flytte dit istedenfor hjem. Med trygghetsalarm på håndleddet og hjelp tilgjengelig døgnet rundt, har Jarle nå fått et godt liv.

Nådd sine mål

‒ PSHT dro hit med ergoterapeut, og sørget for at alt var tilrettelagt. Hadde det ikke vært for dem ville jeg trolig havnet hjemme i eneboligen, og tror jeg ikke at jeg hadde klart å komme meg såpass at jeg hadde klart hofteopersjonen jeg hadde fått innkalling til på nyåret, forteller Jarle.

Men operasjon ble det i februar 2019. Da han skulle hjem igjen fra den, var PSHT på ny involvert for å få de rette hjelpemidlene klar i tide. De tok han også med på en prøvetur hjem til omsorgsboligen for å sjekke om alt fungerte nå når han var nyoperert.

‒ De fjernet en terskel mellom soverom og bad. Jeg var så redd for å belaste hofta feil eller for mye i starten, så det var ekstra viktig for meg å sjekke at jeg faktisk kunne bo her, før de sendte meg hit.

Han husker hvordan han satte seg i den forhøyede lenestolen fra Hjelpemiddelsentralen og kjente på at her var det godt å være.

‒ Aud Elin snakket hele veien om hva jeg hadde av mål, hva jeg hadde lyst til å få ut av livet mitt nå. For meg har det alltid vært viktig å ikke bare sitte inne og se ut, men å være ute og se inn. Mitt fremste mål har vært å komme meg ut i naturen og ut på hytta igjen. Det har jeg klart allerede! Jeg har begynt å kjøre bil igjen, og har vært ute ved hytta flere ganger selv om jeg ikke har følt meg sprek nok til å overnatte der ennå. Men det kommer nok, sier Jarle Harald Hansen optimistisk.