Hjemmesykepleien møter ikke alltid en måket innkjørsel når de kjører ut til en beboer


Forskerne skal se på hvordan man kan tette hullene i hjelpesystemet til beste for pasienten. I dag faller mange sårbare innbyggere utenfor systemet og det digitale fellesskapet.

Ansatte i hjemmetjenesten møter flere utfordringer når de kjører ut til brukere for å gi stell, veiledning og medisiner. (Illustrasjon: Colourbox)
Ansatte i hjemmetjenesten møter flere utfordringer når de kjører ut til brukere for å gi stell, veiledning og medisiner. (Illustrasjon: Colourbox)

Historien gjentar seg hver vinter. Folks innkjørsler fylles igjen av snø. For eldre og uføre er det ofte umulig å rydde snø selv.

Når de ikke får hjelp, fører det i neste runde til trøbbel for hjemmesykepleieren som kjører ut til pasientenes hus.

– Slike praktiske problemer kan føre til at de eldste pasientene ikke får god nok oppfølging. Vi må tette hullene i hjelpesystemet, sier overlege og rådgiver Marte Broks.

De mest sårbare faller utenfor

– Eksempelet med hjemmesykepleieren som ikke kommer seg frem, er et bilde vi dessverre kjenner godt. Vi ser også at de mest sårbare faller utenfor det digitale fellesskapet. De klarer for eksempel ikke å bestille seg en time hos fastlegen på nett eller matlevering på døra.

Broks er rådgiver ved Nasjonalt senter for e-helseforskning og overlege ved geriatrisk seksjon på Universitetssykehuset Nord-Norge.

Hun behandler de eldste og skrøpeligste pasientene, som ofte har ulike sykdommer og behov for oppfølging over tid.

Broks brenner for å finne ut hvordan folk i helsevesenet på ulike nivå kan samarbeide tettere slik at storforbrukere av helsetjenester får en bedre tilpasset omsorg.

Studerer nordlendingers journaler

Broks og kollegene skal analysere journalene til om lag 20 nordnorske pasienter, i et prosjekt de kaller PACT III. Det bygger på forskning som begynte i 2014.

Journalene får de tilgang til fra sykehus, fastleger og kommunehelsetjenesten i Tromsø.

- Mange av de skrøpeligste har ikke noen som kan hjelpe dem, sier Marte Broks.
- Mange av de skrøpeligste har ikke noen som kan hjelpe dem, sier Marte Broks.

– Vi skal gå i dybden. Hva var det som gjorde at noen som fikk en tilpasset oppfølging, fikk et bedre pasientforløp med færre sykehusinnleggelser og et lengre liv? For å finne ut hva som skjedde, må vi sammenlikne dem med personer som fikk vanlig oppfølging, sier hun.

Hun forteller at det var vanskelig å få tak i journalene.

– Informasjonen er lagret i ulike datasystemer. Selv om vi har fått godkjenning for å analysere pasientdata, er vi avhengig av at enkeltpersoner har tid og interesse for å bistå oss i vårt prosjekt. Men vi som forsker på pasientdata, er jo forberedt på at ting tar tid.

Under kan du se et intervju av en hjemmeboende pasient og en sykepleier i kommunehelsetjenesten.

Ikke alle har en hjelper i nærheten

Stadig flere eldre lever lenger med ulike sammensatte sykdommer. Bedre behandling og medisiner har gitt økt levealder.

Myndighetene har lenge snakket om at eldre må bo lenger hjemme i stedet for å flytte på sykehjem. Velferdsteknologi åpner for at mange kan bo hjemme under trygge forhold, selv med helseproblemer.

La oss gå tilbake til starten, som handlet om snørydding.

Mange av de skrøpeligste innbyggerne våre har ikke en nabo eller familie som kan bistå med små og store utfordringer.

– Eller så kan det være at partneren til vedkommende er like gammel og skrøpelig. Det blir ikke mer snømåking ut av det heller. Derfor stiller jeg spørsmålet: Hvem tar ansvaret for å hjelpe? Ingen offentlig aktør har tatt på seg dette helhetlige ansvaret, fordi det ikke faller innenfor deres silo, sier Broks.

Hun sier at de praktiske utfordringene i hverdagen ikke hadde vært uoverkommelige, hvis alle hjemmeboende hadde en hjelper, en slags administrator.

– I stedet ser vi en systemsvikt, hvor innbyggerne blir kasteballer mellom stat og kommune. Spesielt kommunene har fått mange nye oppgaver de siste årene, som følge av samhandlingsreformen. Men det er fortsatt ikke et godt nok system for at alle tjenester blir levert «helt hjem,» sier Broks.

I jobben som overlege ser hun ofte at underernærte eldre blir innlagt. De har bodd hjemme, er kronisk syke og har ikke vært i stand til å gjøre innkjøp eller lage mat til seg selv.

– Og så fanges de dessverre opp for sent. For dårlig samhandling i helsetjenesten, misforståelser eller forsinkelser, gjør at de får en oppfølging som ikke holder mål. Det er dette vi veldig gjerne vil få mer orden på.

Under kan du se en video som viser arbeidsdagen til et pasientsentrert team ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Må utvikle helhetlige tjenester

Forskere har tidligere pekt på at fragmenterte tjenester går ut over de som trenger oppfølging fra ulike hjelpere over tid. Den vestlige helsetjenesten er blitt kalt lege- og diagnosesentrert. Det gir utfordringer for alle som lever med og skal mestre kroniske sykdommer hjemme.

– De som jobber med å utvikle helhetlige tjenester, må tenke på at alle leddene i kjeden er viktige: forebygging, behandling og rehabilitering. I tillegg må vi ta i bruk effektive IKT-løsninger for informasjonsdeling og samhandling mellom hjelpere, pasienter og pårørende, sier Broks.

Hun håper studien vil gi noen svar på hvilke justeringer som må gjøres i helsetjenesten, på individ- og systemnivå.

– Helsepersonell trenger kunnskapen for at pasienter og pårørende skal få det best mulig. Jeg tror for eksempel at det går an å både forebygge sykdom og hindre mange av akuttinnleggelsene som vi har i dag, sier Broks.