Bruksanvisning for personsentrerte helsetjenester

‒ Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg sto, på ISQuas internasjonale konferansescene i Brisbane. Publikum tenkte nok at her kommer en «rik hvit pike» fra verdens mest ressurssterke land, for å snakke om ting det kun er vi som har mulighet til å bruke ressurser på. Og så skjer det motsatte! forteller Berntsen.

Folk kjente seg igjen i det hun fortalte, og etter foredraget fikk hun blant annet høre følgende: «Vi har ikke råd til IKKE å jobbe personsentrert, for da bruker vi våre knappe helseressurser på feil ting!»

‒ Og de har helt rett: det å bli møtt på en human måte av helsetjenesten, er kanskje enda viktigere når du ikke har masse ressurser rundt deg! En personsentrert tjeneste har et proaktivt fokus ‒ og vil jobbe helhetlig med pasienten for å forebygge mer sykdom. Dagens helsetjeneste er rigget for å jobbe reaktivt, ofte uten å se diagnoser i sammenheng. Noe som i verste fall kan resultere i mer sykdom, påpeker Berntsen.

Rapporten som hun la fram i Australia, er en slags «bruksanvisning» for hva det vil si å jobbe personsentrert, og hva metoden inneholder. Berntsen er hovedforfatter og har laget denne, på oppdrag fra nettopp ISQua, i samarbeid med åtte kollegaer i en internasjonal arbeidsgruppe. Underveis i arbeidet har hun fått mer eller mindre unison respons fra gruppa om at det å «overkjøre» pasienten er et universelt problem.

Et paradigmeskifte på gang

‒ Jeg opplever at det er et lite paradigmeskifte på gang. Det er utrolig godt å oppleve hvordan personsentrerte helsetjenester plutselig er noe «alle» snakker om, smiler professoren.

Over hele verden kjenner folk seg igjen i denne utfordringen. En utfordring som har tiltatt i styrke i takt med at helsetjenesten har oppnådd stadig mer fantastiske medisinske resultater, og kan behandle stadig mer sykdom. For jo mer spesialisert helsetjenesten blir, jo skjevere blir også maktfordelingen mellom pasient og behandler.

‒ På finurlig vis mister både pasienten og helsearbeideren sin egentlige identitet, og tildeles roller basert på helsetjenestens organisering. I rollen som «pasient» rapporterer mange at de ikke tas med på beslutninger om egen helse, og ofte får de heller ikke riktig hjelp til det de egentlig mener de sliter med. Noen forteller også at de utsettes for opplevelser som oppleves både ødeleggende og traumatisk, forklarer Berntsen.

Veiledning til personsentrerte helsetjenester

Rapporten hun la fram i Australia, er et «white paper» kalt «Person-Centered systems: From Theory to Practice». Med andre ord en veiledning for alle som ønsker å lære seg hva personsentrerte helsetjenester er, og hva de bidrar til.

Les rapporten her.

Den årlige ISQua-konferansen samler 1500 beslutningstakere innen helse fra til sammen 80 land. Internasjonalt har Berntsen fått tilbakemeldinger som disse:

• «Arabiske helsearbeidere kan bli møtt med krav om erstatning om de gir ut feil medisin. Men en lege har lov å gjennomføre gynekologisk undersøkelse, uten å veksle så mye som et ord med pasienten undervegs.»
• «I Nigeria finnes det HIV-positive som slutter å dra inn til sykehuset for å få den livsnødvendige medisinen de er avhengige av for ikke å utvikle AIDS. De vet de risikerer livet ved å ikke hente ut medisinen, men de orker rett og slett ikke. På grunn av måten de blir behandlet på av de som skal gi dem medisinen.»
• «I Pakistan har kvinner blitt spurt om å dele sine opplevelser i forbindelse med fødsler. Det er i ferd med å bli et stort problem at så mange velger bort sykehusmedisin. Men kvinnene svarer at de på sykehuset blir møtt av en paternalistisk helsetjeneste, som er så ufin at de heller velger å ta risikoen ved å føde hjemme.»

Hvis personsentrerte helsetjenester hadde vært en medisin, så ville det vært uetisk å ikke gi den til alle

Berntsen gjengir tilbakemeldingene med det samme engasjementet hun fikk dem servert, og er lettet over at flere nå ser denne utfordringen ved dagens helsetjeneste. Tidligere har Berntsen, gjennom forskning i Tromsø, dokumentert at pasienter som får personsentrerte tjenester får et lengre liv. 43 prosent av de skrøpelige eldre som mottok personsentrerte, helhetlige og pro-aktive helsetjenester fra et tverrfaglig behandlingsteam, levde lengre enn pasientene i kontrollgruppen som ble møtt med vanlige norske helsetjenester.

‒ Forskningsresultatet er så tydelig at hvis personsentrerte helsetjenester hadde vært en medisin, så ville det vært uetisk å ikke gi den til alle, påpeker Berntsen.

Dysfunksjonell organisering

Personsentrerte helsetjenester tar utgangspunkt i pasientens egentlige behov og arbeider helhetlig og proaktivt for å forebygge ytterligere sykdom. Dagens helsetjeneste er rigget for å behandle en og en sykdomshendelse reaktivt, altså i etterkant av at den har oppstått. Metoden fungerer greit for pasienter med én diagnose, men takket være en velutrustet helsetjeneste lever mange lenger med stadig flere diagnoser. I gjennomsnitt har hver person over 70 år minimum tre diagnoser. Når du har flere diagnoser samtidig, resulterer organiseringen av helsetjenesten i verste fall med å produsere mer sykdom. I tillegg er det svært kostnadsdrivende å behandle multisyke pasienter som om de kun hadde én diagnose.

Forskning har dokumentert at de aller sykeste pasientene i Norge, kun utgjør rundt 10 prosent av den totale pasientmassen. Men på grunn av dårlig organisering og mangel på helhetlige og proaktive tjenester, så bruker staten to tredjedeler av hele sitt helsebudsjett på disse 10 prosentene. Mye på grunn av at mange av disse pasientene blir akuttinnlagt på sykehus flere ganger hvert år.

På grunn av eldrebølgen er gruppen av pasienter med mange samtidige diagnoser i vekst. Dermed er det på ingen måte bærekraftig for helsetjenesten å fortsette slik som i dag. Det er også en stor helserisiko for den enkelte, at deres tilstand ofte må bli akutt før de får riktig hjelp.

Siden 1934

I ISQua-rapporten, forklarer Berntsen og medforfatterne at personsentrerte helsetjenester ikke er noen ny idé. I litteraturen har de funnet dette nevnt allerede i 1934. Og spør du, vil de aller fleste helsearbeidere i dag hevde at de jobber personsentrert, siden de behandler en og en pasient. Rapporten beskriver derfor konkret hva personsentrerte tjenester skal inneholde, og hva som må til for å lykkes med å jobbe personsentrert.

‒ Det er ingen tvil om at det å gjøre personsentrerte tjenester til normen innen helsetjenesten, krever store endringer både innen lovgivning, organisering, finansiering, data- og informasjonssystemer, utdanning og forskning. Vi må ha systemer som tilrettelegger for personsentrert helsearbeid, og som stimulerer de ulike involverte ‒ fra hjemmetjeneste til spesialist ‒ til å jobbe sammen for å nå pasientens mål, sier Berntsen.

I rapporten har Berntsen & co gjengitt opplevelsene til en europeisk barnelege som var utsatt for en ulykke i 2009. Han fikk et lengre sykehusopphold og havnet i rullestol. En av dagene hørte han plutselig stemmer bak ryggen sin, og skjønte av dialogen at det var en sykepleier og en lege som gikk visitt. Så, uten forvarsel, ble det store plasteret han hadde på bakhodet røsket vekk, fulgt av at legen høyt kommenterte at «Dette kan vente til neste uke». Deretter forsvant visitten videre. Helsetjenesten hadde altså blitt så spesialisert og pasienten et inventar, som verken lege eller sykepleier fant det nødvendig å kommunisere med.

Mange positive bivirkninger

‒ Det finnes dessverre mange eksempler på hvordan helsetjenesten ikke skal møte pasienter, og mye av dette skyldes rett og slett måten vi organiserer og finansierer den på. Om vi ønsker en personsentrert helsetjeneste, så må dette legges inn som en forventning og et tilbakemeldingspunkt på systemnivå. Noe både politikere og beslutningstakere må bidra til, forklarer Berntsen.

Mens hun i de siste 13 årene har brukt karrieren sin for å dokumentere effekten av personsentrerte helsetjenester, har hun også funnet flere positive «bivirkninger»: Pasientene opplever å få bedre behandling og blir mindre syke, helsepersonell opplever å strekke mer til for den enkelte og trives derfor bedre i yrket sitt. I tillegg blir det en 10 prosent reduksjon i antallet akutte sykehusinnleggelser.

‒ Så lenge finansieringen av tjenestene ikke stimulerer til å jobbe personsentrert, så vil ingenting endre seg. Målet må være at personsentrerte tjenester er det logiske valget, som forventes, måles og blir belønnet både organisatorisk og finansielt. I dag er finansieringen ofte slik at den «straffer» de som vil bruke tid på å se helhetlig på et pasientforløp, sier Gro Rosvold Berntsen.

Denne saken ble først publisert i BHF360 - et magasin av Board of Healthcare Funders i Sør-Afrika. For mer informasjon, se: https://bhfglobal.com/