Filosofi og digitalisering
- Det er spennende å reise utenlands, og slitsomt.
Slik begynner reisebrevet fra professor Gro Berntsen, for tiden besøkende forsker på CRESS i Paris.
Jeg sitter nå i et epidemiologisk miljø i Paris, på CRESS (Centre of Research in Epidemiology and StatisticS). Dette er det franske Cochrane-senteret, der de både knuser tall og får de til å stå lydig på rad og rekke.
Her har de en egen enhet som jobber bare med kvantitative analyser for å identifisere årsakssammenhenger. Her blir metodiske valg lagt under lupen og diskutert fram og tilbake.
For min del er det veldig nyttig å ha noen å sparre med om epidemiologi og statistikk.
Jeg har allerede lært masse!
Humanismen i høysetet
Digi-health, som det heter her, er en sentral del av forskningen på CRESS. I denne verdenen finnes idealer og store visjoner.
- Vi må først bestemme oss for hva slags helsevesen vi ønsker, deretter må vi sørge for at våre nye, digitale hjelpere er bygget for denne visjonen, sier sjefen for senteret, professor Phillip Ravaud.
Her er mennesket og humanismen i høysetet. Her er tankegodset om den personsentrerte tjenesten absolutt velkommen.
Filosofering over digitale trender
Franskmenn elsker å diskutere det filosofiske grunnlaget for alt, og derfor også for forskningen vi gjør.
Kunstig intelligens, er det egentlig intelligente programmer? Intelligens er jo å kunne anvende det man kan fra før, på nye problemstillinger og i andre kontekster. En algoritme er bare så intelligent som de dataene og de reglene den allerede har blitt eksponert for. På nye områder feiler den fortsatt. Altså er det ikke ekte intelligens.
Jeg har også fått innsikt i digitale helsetrender som var nye for meg inntil nylig. Har dere hørt om Just in time adaptive interventions (JITAI) eller digitale piller (som rapporterer til en app når du har svelget de)?
CRESS jobber i tillegg med å finne «personomics» variabler som sier noe om hvem vi er, som mennesker, og tenker at dette bør kunne tas inn sammen med genomics og proteomics i de store algoritmene som skal forutsi framtida for oss.
Professoren må ha bolig
- Titler er viktige her, smiler de, og forklarer at jeg må bruke professortittelen når jeg skal finne bolig.
- Men blir ikke det oppfattet som grusomt elitistisk, spør jeg.
- Joda, men hvis du vil ha en god bolig, så må du skilte med alt du har, sier kollegene.
Ellers er det lite elitisme å spore på innsida av CRESS. Her sitter vi alle på flermannskontorer. Det er ett eneste møterom på hele senteret. Videomøter må du ta på pulten, samtidig med de andre som også har videomøter på sine pulter.
Til gjengjeld så er arbeidsplassen min kanskje på verdens mest eksklusive sted: Hôtel-Dieu, rett ved Nôtre Dame.
Da mener jeg rett ved.
Når vi åpner vinduet på fem-manns kontoret vårt, kan vi nyte gatesangerne og summingen av turister fra plassen foran Nôtre Dame.
Hôtel-Dieu er verdens eldste sykehus som fortsatt er i drift, og tok imot syke og trengende allerede på 600-tallet.
Det var kanskje ikke så mye som minnet om moderne medisin på den tiden. Sykehuset ble sist modernisert på 1870-tallet, og vi sitter i den «moderne» versjonen av Hôtel-Dieu.
To tredjedeler av bygningsmassen er avstengt, fordi den skal oppgraderes til dagens standard. På tide, ville nok en oppussingskåt nordboer sagt.
Enorme trær og imponerende katedraler
Jeg hadde så smått et håp om å få en varmere sommer her enn jeg pleier å få i nord. Men i år ombestemte værgudene seg, og sendte tropevarmen nordover. Her har vi hatt regn nesten hver dag, og det har rett og slett vært kjølig. Vi har likevel syklet mange oppdagelsesturer i og utenfor Paris.
Som nordlending er jeg særlig imponert over de fantastisk store trærne her. Skog er en helt annen greie her. Det er som å komme inn i en kirke, når man vandrer langs en skogssti.
Og kirkene er et kapittel for seg. Her er så mange gotiske katedraler at de ikke greier å ta vare på alle. For en velstand de må ha hatt, for å kunne ta seg råd til å bygge så mange kirker og slott, og ikke bare holde seg i live.
Alle museene har vi ikke begynt på enda. De får komme når det blir kaldere i været.
Fransken min har gjort kvantesprang
Her om dagen forsto jeg nesten halvparten av det kollegene mine snakket om i lunsjen.
Men, akk og ve, så slitsomt det er å ikke greie å si det jeg vil. Støtt og stadig uttrykker jeg meg upresist og klumsete.
Borte bra, men hjemme best?
Plutselig setter jeg så stor pris på alt jeg ikke har tenkt over i den norske hverdagen: Kortreist vei til jobben. Storslagen natur utenfor stuevinduet. Og et språk jeg mestrer.
Det blir deilig å komme hjem igjen til våren.
