Helseteknologi må gi andre måter å jobbe på

Av frilanser Kristin Straumsheim Grønli

Teknologi skal bidra til å opprettholde og styrke helse og omsorg i en situasjon der stadig flere trenger tjenestene – samtidig som antallet helsearbeidere ikke kan økes like fort.

En rekke utredninger og rapporter, for eksempel Helsepersonellkommisjonens utredning fra 2023, viser at tjenestene i verste fall kan kollapse om vi ikke gjør noe. De peker også på at teknologi kan spille en viktig rolle når det må bli færre ansatte per pasient.

For å gjøre nytte av teknologi i omstillingen, er evnen til endring og omorganisering minst like avgjørende som valget mellom teknologiske løsninger.

I nettverksprosjektet PROTECT har nordiske forskere samlet seg for å fremme og forene nordisk forskningsbasert kunnskap om helse- og velferdsteknologi. Du kan lese noen av deres konkrete råd i to faktabokser lengre nede i saken.

Skjønte ikke

I 2011 kom stortingsmeldingen “Innovasjon i omsorg” og pekte på et stort, uutnyttet potensial for å ta i bruk teknologi i omsorgstjenestene.

– Fortellingen var at den ville gi så mange gevinster – både for kvaliteten i tjenestene, ressursbruken og økonomien. Dette var nok å selge skinnet før bjørnen var skutt, sier Cecilie Campbell.

Hun jobber som nettverkskoordinator for velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging i Møre og Romsdal, en stilling som er finansiert av kommunesektorens organisasjon KS. Campbell leder dessuten Arena for læring om velferdsteknologi (ALV Møre og Romsdal), et partnerskap mellom kommuner og NTNU.

– Teknologien var umoden og folk skjønte ikke hvor stor organisasjonsendring som skulle til. Dessuten var det stort sett bare ildsjeler som jobbet med temaet. Stillingene manglet, forteller hun.

Går sakte

Blant kommunene er det fremdeles noen som ikke har ansatt folk for å jobbe spesifikt med teknologi i helse og omsorg.

– At man ikke setter av nok stillingsressurser er en av de viktigste årsakene til at implementeringen av velferdsteknologi går så sakte, sier Søgni Margrete Grøndal.

Velferdsteknologi er løsninger som gir personer med hjelpebehov større mulighet til å klare seg på egen hånd, og for eksempel bo hjemme lenger. Teknologien skal også gi økt trygghet og livskvalitet. Det kan være alt fra medisindispensere til digitalt tilsyn gjennom sensorer, gps eller kamera.

Grøndal er ansatt i Sykkylven kommune som velferdteknologikonsulent, og er prosjektleder i Nasjonalt velferdsteknologiprogram for Midtre Sunnmøre som består av fem kommuner.

– Arbeidet er svært sammensatt og involverer mange ulike yrkesgrupper. Om de involverte ikke har god informasjon om teknologien og mulighetene, så fungerer det ikke, sier Grøndal.

Tre områder

Grøndal og Campbell jobber med tre hovedsatsingsområder: Det første er trygghet og mestring, som handler om alt fra digitale trygghetsalarmer og fallsensorer til varsling og lokalisering med GPS eller medisindispensere og digitalt tilsyn.

Område nummer to er velferdsteknologi til barn og unge med nedsatt funksjonsevne og personer med funksjonsnedsettelse – for eksempel en robot-stedfortreder i klasserommet for barn som ikke kan komme på skolen over lenger tid.

Tredje område er digital hjemmeoppfølging, hvor kommunene samarbeider med sykehusene om å følge opp pasienter med bestemte diagnoser mens de er hjemme.

– Fremdeles trengs mer forståelse for hvorfor teknologien er viktig. Vi er heller ikke flinke nok til å ta ut gevinstene, sier Grøndal.

Får å få til dette, er det viktig å forstå at det ikke er teknologien i seg selv som er redningen, men heller de gode organisasjonsendringene den legger til rette for. Grøndal etterlyser bedre planer for å realisere gevinstene.

– Dersom for eksempel bruken av digitalt tilsyn eller medisindispensere fører til spart tid for hjemmetjenesten, må avdelingslederen ha en plan for den sparte tida, ellers forsvinner den, sier Grøndal.

Andre måter å jobbe på

Etty Ragnhild Nilsen er professor ved Institutt for sykepleie- og helsevitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge.

– Det kan høres lett ut å bare installere en sensor eller kjøpe inn en medisindispenser, men det handler om å finne helt andre måter å jobbe på, sier hun.

Nilsen mener dette har vært en feil i implementeringsprosessen de siste 15 årene.

– Det har vært for mye fokus på selve teknologien, og ikke nok på de andre organisatoriske faktorene. Det er ikke teknologien som er barrieren her. Den teknologiske utviklingen går raskere enn vi klarer å henge med, sier hun.

Derimot handler det veldig mye om endringsledelse. Kan digitalt tilsyn føre til at kommunen kan kutte en av nattevaktene? Eller kan det gi ansatte på omsorgssenteret mer kvalitetstid med de som bor der?

– Ledere i helse og omsorg har alt for mye å gjøre fra før, så de får ikke tid til å finne ut av dette, sier Nilsen.

Transformasjon

Thor Steffensen er seniorrådgiver i tidligere Direktoratet for e-helse, nå Helsedirektoratet. Han har jobbet med Nasjonalt velferdsteknologiprogram siden det startet, og vært leder for programmet i to år.

– For å komme i gang, må kommunene investere, og det tar tid før gevinstene kommer. Kommunene må investere i både anskaffelser og i arbeidsinnsats for å finne nye måter å jobbe på, sier han.

Steffensen tror mange har undervurdert de nødvendige endringsprosessene, og ikke helt skjønt at det trengs et nytt prosesskart for helse og omsorg.

– Det er jo ikke som å kjøpe en ny Office-pakke, dette her. Om man setter i gang med anskaffelser og glemmer endringsledelsen som skal til, da blir ikke nye måter å jobbe på ordentlig implementert og potensialet for gevinster blir ikke utnyttet, sier han.

Han tror for eksempel at digitalt tilsyn, hvor ulike typer sensorer oppdager om det er noe unormalt, kan være med å redusere besøksplanen til hjemmetjenesten betraktelig.

– Da kan man kanskje slippe å kjøre ut om natta og gå inn på rommet til og vekke sovende eldre, bare for å se hvordan det går, sier Steffensen.

Ledelsen må altså forstå helheten i den tjenesteinnovasjonen som ny teknologi gir muligheter til, og hva som skal til for å få innført teknologien ordentlig.

– Digital transformasjon må inn i ledelsesutdanningene og virksomhetene. Det må også bli tydeligere hva statlig tilrettelegging kan bidra med – både juridisk, teknisk og med tanke på finansieringsmodeller, sier Steffensen.

Koordinatorer

Gunn Hilde Rotvold er stipendiat ved Nasjonalt senter for e-helseforskning. Hun forsker på kommunenes innføring av velferdsteknologi, også kalt trygghets- og mestringsteknologi.

– Utviklingen skjer steg for steg, men veldig, veldig sakte, sier hun.

Arbeidet hennes viser at kommunene sliter med å få teknologien integrert i hele tjenestene, og at satsingene fremdeles er veldig sårbare fordi man har gjort seg avhengig av ildsjeler som presser på.

– Jeg har sett spesielt på koordinatorene, forteller Rotvold.

Koordinator for velferdsteknologi er gjerne den første stillingen kommuner setter av ressurser til på dette feltet. Ofte arbeider koordinatorene med velferdsteknologi ved siden av andre helsetjenesteytende roller.

– De er ofte veldig nær tjenesten. Det kan for eksempel være en som er 50/50 hjemmesykepleier og koordinator. Da får de kanskje til noe bra der de jobber, men de er ikke godt rustet til å ha dette ansvaret for hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten, sier Rotvold.

Hun forteller at koordinatorene ofte møter motstand, og dermed blir stående ganske alene som en slags selger av velferdsteknologi inn i kommuneorganisasjonen. Rotvold mener forståelsen av hvorfor teknologien skal innføres må være bedre forankret enn dette.

– Troen på at teknologien vil hjelpe oss og at den vil være bra for brukerne, er ikke en integrert del av utviklingen av helse- og omsorgstjenestene i dag – altså av fagutviklingen, sier Rotvold.

Hun forteller om skepsis til hva slags effekt teknologien vil ha, og mangel på studier som dokumenterer effekter.

– Jeg tror ledere må ta større eierskap til endringene som skal komme. Mange ledere internt i kommunene har ikke dette godt nok under huden, sier Rotvold.

Egen enhet

Mike Görtz er prosjektleder for å etablere en egen enhet for e-helse og velferdsteknologi i Bjørnafjorden kommune i Vestland. Tidligere har han jobbet som kommunalsjef for flere andre kommuner.

– Det hjelper ikke å satse om vi ikke endrer holdninger, adferd og prosedyrer. Velferdsteknologi er ikke plug & play, sier han.

Görtz understreker at forankringen må gå oppover mot administrasjon og politisk ledelse, men og nedover i systemet.

– Helsefagarbeidere må ha tillit til teknologien, og tro på at den ivaretar pasienter og brukere. Jeg har selv sett at ting kan være godt forankret oppover, mens tilliten hos helsearbeidere ikke er tilstede, så man ender opp med å jobbe som før, sier han.

På samme måte som Steffensen viser han til eksemplet med sovende eldre som skal ha tilsyn hjemme.

– Tenk deg at det kommer inn forskjellige folk hver natt, i ditt private hjem, mens du er i en sårbar sovetilstand. Unngåtte kostnader og spart tid er viktig, men vi skal også huske økt kvalitet. Det er egentlig ikke en bra tjeneste når du blir vekket midt på natta bare fordi noen skal se om det går bra med deg, sier han.

På samme måte som Nilsen viser han til at enhetsledere og avdelingsledere i kommunal helse- og omsorgstjeneste har altfor mye å gjøre.

– Det er knapt med ressurser i kommunene. Når man innfører velferdsteknologi må man frigjøre ressurser til å lage en ordentlig prosjektplan, og sørge for at kompetansen på endringsledelse og digital forståelse er på plass, sier Görtz.

Å hente ut gevinster er én ting, og å sørge for å dokumentere dette er en annen. Görtz etterlyser mer følgeforskning som kan dokumentere hvilke gevinster som oppnås i form av spart tid, unngåtte kostnader og økt kvalitet.

– Slik følgeforskning utføres i altfor liten grad, sier han.

Handler om tjenesten

Else Kristin Tobiassen er rådgiver i Kommunenes sentralforbud (KS), avdeling for eHelse. Blant annet følger hun opp kommunenes ulike prosjekter med helse- og velferdsteknologi.

– Det er veldig mye fokus på ‘hva’ og ‘hvorfor’, men kommunene forteller at de trenger å jobbe mye mer med ‘hvordan’, sier hun.

Altså: hvordan jobbe og få hjelp til å jobbe på nye måter.

– Noen ganger er vi for fokuserte på teknologien, og glemmer at det er tjenestene det handler om. Ingen teknologi passer for alle. Det viktige spørsmålet er hvilke tjenester innbyggeren trenger, sier Tobiassen.

Her trekker hun frem Lillestrøm kommune som et godt eksempel.

– Der tenker de ikke teknologi først, men har fokus på tjenestene. Det bør bli like naturlig å velge teknologi som alt annet når man tildeler en tjeneste. Da blir brukermedvirkning og det beste for brukeren viktigere enn selve teknologien, sier Tobiassen.

Hun tror begreper som ‘velferdsteknologi’ er på vei ut.

– Flere kommuner snakker bare om teknologi nå, og gjerne ressursbesparende teknologi. Det er viktig å rydde i noen av begrepene som bidrar til forvirring på feltet, sier Tobiassen.