– Skjønner ikke hvordan de gjorde det før

Av frilanser Kristin Straumsheim Grønli

– Jeg skjønner ikke hvordan de gjorde det før, for dette er så stor hjelp, sier Anders Grebstad, helsefagarbeider ved Sykkylven bu- og aktivitetssenter.

Han peker på en trygghetssensor som henger helt oppunder taket i et hjørne på rommet til en av beboerne. Grebstad arbeider på lukket avdeling, med eldre som har demens.

Sensoren fanger opp infrarødt lys, eller varmestråling, og kan sende ut anonymiserte bilder av situasjonen i et rom. Slik kan den varsle helsepersonell dersom beboeren for eksempel har falt på gulvet, har vært urovekkende lenge på badet om natta, eller ligger unormalt stille i senga.

– Teknologien gjør at vi bruker mindre tid på å springe mellom rommene hele tiden for å sjekke. Da får vi større kapasitet, og mulighet til å bruke mer tid på menneskelig kontakt, sier Grebstad.

Mer trygghet

Mens han forklarer, får han tilfeldigvis inn en alarm på tjenestetelefonen sin. Det tar bare et par sekunder å sjekke, og det ser ikke ut til å være behov for å legge på sprang. Bildet han får opp viser en veldig grov, rød kontur av en skikkelse i en stol.

– Det er ikke mulig å se hvem dette er, og bildene lagres ikke i sensoren. Den bare står og ser etter mulige farlige situasjoner, og sender ut varsler, sier Grebstad.

Han understreker at dette først og fremst gir mer trygghet for pasientene. De som jobber på avdelingen blir i stand til å reagere veldig raskt når noe skjer.

Nattestid fører det også til mindre uro, fordi de ansatte slipper å risikere å vekke pasientene når de må inn for å se om alt er bra. Sensoren kan stilles inn så den sender ut varsler når pasienten selv går opp av senga.

På avdelingen har Grebstad blitt en ressursperson for teknologiske løsninger som skal settes opp eller prøves ut.

– Jeg er teknisk interessert og selvlært, forteller han.

Avdelingen har også hatt utprøving av matter under madrass som registrerer når pasienten setter seg opp eller står opp, i tillegg til puls og pustefrekvens.

Lenger hjemme

Hjemmetjenesten i kommunen bruker andre løsninger, som varsler tjenestetelefonene til de som er på vakt – og eventuelt pårørende.

Både trygghetsalarm, gps, dørsensorer og medisindispensere er i bruk.

– Døralarmer og gps er et veldig nyttig hjelpemiddel for de som kan finne på å gå ut, sier Linda Tryggestad Søvik, avdelingsleder ved Heimetenestene i Sykkylven.

Da kan brukerne fortsette å gå på tur, og pårørende kan føle seg trygge på at de vet hvor de er, samtidig som personalet slipper å være tilstede for å passe på.

Må til

Søvik forteller at det ikke har vært egne prosjekter for omstilling eller omorganisering i kommunen i kjølvannet av ny teknologi.

– Det tar vi langsmed, sier hun.

Videre forteller hun at teknologien blant annet har ført til at brukere av hjemmetjenesten ikke trenger like hyppige tilsyn, men kommunen har ikke statistikk over dette.

– Jeg erfarer at brukere, spesielt demente, kan bo lenger hjemme. Det er en gevinst i seg selv, og både pasienter og pårørende er positive, sier Søvik.

Hun opplever også at de som jobber i hjemmetjenesten er positive.

– Jeg tror de aller fleste syns dette er spennende, og at de skjønner at det må til. På den andre siden er dette nye ting vi må lære oss, og kanskje enda en app å følge med på. Det er ikke alltid like lett å se gevinsten langt frem i tid, sier Søvik.

– Betyr alt

Uten varsling på dørene og gps-klokker kunne ekteparet ikke hatt det slik de har det nå, forteller en kvinne på 67 år i Sykkylven.

– For vår del betyr dette alt.

Hun bor hjemme med en dement mann på 73 år, som gjerne finner på å gå ut en tur om natta. Hun ønsker å være anonym av hensyn til mannens personvern.

– Uten varsling kunne jeg ikke sovet. Han er veldig sprek, og går fort. Uten teknologien måtte han nok ha vært på skjermet avdeling, sier kvinnen.

Hjemme har de alarmer på alle ytterdører, og alarmsentralen er en liten dings hun kan ta med seg, som varsler med lyd og informasjon om hvilken dør som blir åpnet. Da vet hun hvor hun må løpe.

– At han kan bo lenger hjemme er veldig fint for oss. Jeg vil at han bor hjemme så lenge vi begge klarer det. Det gir også en stor samfunnsmessig gevinst, sier den 67 år gamle kvinnen.

Må forberede

Sosiolog og professor Monika Knudsen Gullslett ved Nasjonalt senter for e-helseforskning understreker at vi må ha helse- og velferdsteknologi. Det innebærer at både helsepersonell, pasienter og pårørende må forberedes på dette.

– Dersom teknologien brukes riktig vil den hjelpe oss med å få en bedre helse- og omsorgstjeneste.

Da må vi tenke på behovene til både samfunnet, helsetjenesten og brukerne.

– Teknologi kan i prinsippet brukes av alle mulige grupper med ett eller annet hjelpebehov, så her må man gjøre gode valg. Beslutningstagere må bevisstgjøres og få kunnskap om hvordan bruken av teknologi påvirker samfunnet, sier hun.

Felles forståelse

Forvaltning, forskning og næringsliv må sammen med brukere sørge for en felles forståelse av når og hvordan teknologi bør tas i bruk, understreker hun.

– Da er det viktig med god nok opplæring og gode vurderinger av behovene til hver enkelt bruker. Hvilke behov må dekkes for at helsehjelpen skal være forsvarlig? Hvilke andre behov kan eventuelt dekkes? sier Gullslett.

Hun tror teknologien kommer til å føre til veldig store endringer innen helse og omsorg de neste 5-10 årene.

I nettverksprosjektet PROTECT har nordiske forskere på feltet samlet seg for å fremme og forene nordisk forskningsbasert kunnskap om helse- og velferdsteknologi. Du kan lese noen av deres konkrete råd i de to faktaboksene i denne saken.

Kunnskapshull

Eldrebølgen til tross: De eldre er langt fra den eneste gruppen som kan ha nytte av å bruke teknologi gjennom helse- og omsorgstjenesten. Det gjelder også en stadig voksende gruppe yngre brukere med behov for hjelp.

Undine Knarvik er sosialantropolog og stipendiat ved Nasjonalt senter for e-helseforskning. Hun forsker på velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

– Både i praksisfeltet og i forskningen er det et kunnskapshull når det gjelder betydningen velferdsteknologi kan ha for barna i hverdagslivet – for eksempel deres selvstendighet og sosiale deltagelse, sier Knarvik.

Hun forteller at funksjonsnedsettelser inkluderer både fysiske og kognitive funksjonshemminger, og kan gi utfordringer på områder som kommunikasjon, mestring av daglige gjøremål, selvstendighet og sosial deltakelse.

Knarviks doktorgradsprosjekt har et kvalitativt forskningsdesign. Hun har gjort deltagende observasjon og intervjuer hos to familier med barn med kognitive funksjonsnedsettelser.

Kalender

Familiene bruker apper på både mobiler og vegghengte skjermer hvor kalenderfunksjoner bidrar til mer oversikt og struktur i hverdagen. Her kan også skolene legge inn aktiviteter som er viktige for å gi barna en oversikt over skolehverdagen. Målet er blant annet at en slik oversikt skal være med å motarbeide indre uro.

De teknologiske hjelpemidlene er avhengige av at personene rundt barnet både er interesserte i og kompetente til å bruke dem, ifølge Knarvik.

– Mitt inntrykk var at barna ville kunne fått større nytte av hjelpemidlene dersom foreldrene og skolene skapte en kontinuitet for bruken av dem. Dette ville gitt barna større forutsigbarhet i hverdagen.

Organisatoriske utfordringer er en fremtredende side ved saken.

– Det er viktig at skoleledelsen forplikter seg til å legge til rette for bruken av verktøyene, og ikke minst sørger for en klar fordeling av roller og ansvar. Ansvaret bør ikke overlates til enkeltpersoner, for eksempel lærerne, som kan oppleve at teknologien kommer på toppen av en travel hverdag, sier Knarvik.

Sosialantropologen er også opptatt av at velferdsteknologien ikke kun skal handle om å spare samfunnsressurser.

– Vi må ikke bare snakke om kostnadseffektivitet, men også livskvalitet og menneskerettigheter. Det handler om at hvert enkelt menneske skal ha et godt og verdig liv, sier hun.